Da Lars Sponheim forklarte hvorfor han ville på Stortinget, viste han til «de knyttede never i lommene». Har det noe med valget av Trump eller norsk politikk i dag å gjøre?

Uten sammenligning forøvrig; de ville begge representere avmektige og sinte velgere. Lars delte små næringsdrivendes forbannelse over delingsmodellen i skattesystemet. Han klarte å fjerne den også.

Hva Trump kan levere, er usikkert. Mange av oss håper jo det ikke blir altfor mye – men kan han stagge de sinte i USA uten å gjøre for mye ugagn? Hvor sinte vil de (vi) liberale bli de neste fire åra?

Jeg minner om Michael Moores siste av de fem «what to do»-punktene etter valget:

«Si til alle du møter i dag: Hillary Clinton fikk flest stemmer. Flertallet valgte henne framfor Trump. Punktum. Faktum». .. «Du bor i et land der flertallet har sagt at de tror på klimaendringene, de mener kvinner skal få samme lønn som menn, de vil ha en gjeldfri collegeutdanning, vil ikke at vi skal invadere land, vil heve minstelønnen og ha et universelt helsesystem.» «Vi bor i et land der majoriteten er enig i de «liberale» standpunktene. Vi mangler bare det liberale lederskapet som gjennomføre dem». (Utdrag, min oversettelse).

Med flertall i Kongressen kan Trump og republikanerne gjennomføre mye antiliberal, usosial politikk. I så fall kan de mobilisere til en reaksjon om fire år. De kan også føre en politikk som, i større grad enn Obama har klart, og Clinton ville ha klart, kan samle, og dermed dempe misnøye og splittelse. Det er lov å håpe på det beste. Republikanerne må i alle fall føre politikk, og ta ansvar. Slutte å sabotere.

Politikk handler om makt. Politisk liberalisme handler om å inkludere alle mennesker, fordele makt, hindre avmakt og maktmisbruk, bygge samfunn på frihet, velferd og toleranse. «Alle skal med» er et godt, liberalt slagord.

Demokratiet må levere på disse verdiene, om det skal ha legitimitet. Folk må føle at de blir hørt, tatt på alvor, at det er grundig, rettferdig og åpen saksbehandling. Det skjer ikke når lobbygrupper , gjerne med skjulte PR-byråer i kulissene, får for stor makt. Eller når pengene rår.

Det er enkelt å marginalisere de avmektige. Maktarroganse har vi sett til alle tider. Tilhengere av EU har i alle år, spesielt under kampanjene i 1972 og 1994, karakterisert motstanderne som trangsynte nasjonalister, med nisselua godt nedover øynene.

Dette var (og er) en følelsesladd, fordomsfull og gal analyse fra mennesker som ser på seg selv som de rasjonelle og kunnskapsrike. En av grunnene til at de tapte. Folk blir forbanna når de blir rakket ned på og feiltolket.

Idealistisk liberalisme i form av ønsker om en grenseløs verden, en verdensregjering, eller et EU med maksimal integrasjon, er velmente, men farlige posisjoner. En slik politikk kan skape stor avmakt og fremmedgjøring, og dermed slå kontra med stor kraft og antiliberale effekter.

Nasjonalstaten er en nødvendig ramme for et demokrati som er til å gripe, også for andre enn politiske nerder. I 1972 var Unge Venstres og mange andres hovedslagord norsk sjølråderett. Basert på alt annet enn snever nasjonalisme, nemlig liberale verdier om enkeltmenneskets frihet, borgernes mulighet til deltagelse i et oversiktlig demokrati. Utviklingen har gått i en annen retning enn vi trodde den gang, og bra er det. Men nå har det bikket for langt.

Det er i spennet mellom globalisering og teknologisk fornyelse på den ene siden, og frihet, makt over egne liv og en følelse av kontroll på den andre, at ikke minst sosialliberale partier må finne en bedre balanse enn den mange opplever i dag. Også i Norge. Kapitalen og elitene har fått for stor makt.

Tilliten til demokratiet er svekket blant folk på Andøya, som har sett at beslutningsgrunnlaget for å legge ned flystasjonen ikke er åpent og kontrollerbart. De knytter nevene og fortsetter kampen. Bra!

De knyttede never som Lars Sponheim så i forbannelsen over en urettferdig delingsmodell, har jeg selv sett på nært hold i en tid der drosjenæringen har vært ideologisk kasteball i en absurd forestilling der store deler av samfunnseliten har hyllet Silicon Valleys Donald Trump.

Så skjer det som skal skje i Norge: Fagmyndighet med grundig saksbehandling, politikere som lytter, åpenhet i argumentasjonen, – ender i kunnskapsbaserte konklusjoner fra regjeringen.

Der australske drosjeeiere begår selvmord etter at pensjonen deres er nullet ut av liberalistiske politikere, der franske brant bildekk (og vant fram), der drosjer i London, København, Budapest, Buenos Aires osv, osv, omringet parlamentene for å bli hørt, kan de norske senke skuldrene og konkludere med at rettferdighet og seriøsitet rår. (Mens venstrefolk uten peiling på saksfeltet fortsetter å støtte lobbyistenes krampekamp mot rettstaten).

Mot hvem vil de knyttede never rette seg i framtiden?