Hva er «alternativt syn» på Ukraina-krigen?

Julie Wilhelmsen fikk nylig Fritt Ords pris for «nyanserende faglig kunnskap i et opphetet offentlig ordskifte, før og etter Russlands invasjon av Ukraina». Men hva mener hun egentlig?

Samme spørsmål kan stilles til Tormod Heier, en annen forsker som ble beskyldt for å formidle Putins syn på krigens årsaker, særlig i startfasen av krigen i fjor vinter.

Heier er redaktør for en antologi om krigen. Den fikk helslakt av LO-rådgiver Jonas Bals i en anmeldelse i Klassekampen. Debatten mellom disse i Dagsnytt 18 den 15. mai var en selsom opplevelse, der Heier var mest opptatt av at kritikken er et angrep på ytringsfriheten. Han som har hatt klippekort i TV-studiene i et helt år.

Denne offerrollen tar også Wilhelmsen. Jeg leste med all mulig velvilje hennes tre siders kronikk i Aftenposten den 12. mai, basert på hennes tale ved overrekkelsen. I tillegg var det et tosiders intervju med henne. Overskriftene (se bildet) taler for seg.

Selvsagt kan det være ubehagelig å være i mindretall i en opphetet situasjon. Men det er ganske patetisk å påberope seg at kritikken skal skape et «ytringsklima» som skal begrense deres ytringsfrihet.

Ingen av de nevnte støtter selvsagt Putins angrepskrig, men i likhet med en del andre «kaldkrigs-diplomater» er de opptatt av å «nyansere» ved å komme Putins propaganda i møte.

I Aftenposten skriver Wilhelmsen: «Det er upopulært, men viktig, å si Russlands aggressive utenrikspolitikk kan ha noe å gjøre med hvordan Vesten har forvaltet sitt hegemoni etter den kalde krigens slutt».

Enda mer avslørende er dette: «Og jeg må innrømme: Den øredøvende enigheten som har vokst frem det siste året om at våpen er veien til fred i Ukraina – eneste vei – skremmer meg».

Selvsagt er Ukrainas evne til å yte motstand helt avgjørende for å få en fred som opprettholder Ukrainas selvstendighet og frihet. Men det er kanskje der det butter.

«Nyansene» består dels i «forstå» Putins behov for å kontrollere nabostatene, undervurdere betydningen av at det handler om folks frihetskamp, og akseptere at Russland får kontrollen over de okkuperte områdene.

Wilhelmsen snakker hele tiden om at det må forhandles med Putin «på ett eller annet tidspunkt». Hvem er uenig i det? Men hele saken handler jo om når dette er mulig, og på hvilke premisser.

Vestlige ledere drev skytteltrafikk for å forhandle med Putin før krigen brøt ut, og like etter. Hvem har hindret Tyrkia eller Kina å oppnå noe med sine uttalte ønsker om forhandlinger?

Realiteten er at de «alternative» stemmene ikke representerer en nøytral, kunnskapsbasert forskning, slik de påstår, men politiske holdninger som ønsker å undergrave den massive støtten til Ukraina, og komme Putin i møte.

Å sutre over at dette skaper kritikk i et åpent Norge, burde ikke kvalifisere til noen ytringsfrihetspris.

Derfor står jeg i sentrum

Derfor står jeg i sentrum

Politikken framstilles ofte som en kamp mellom blått eller rødt. Men både makta og de beste løsningene ligger som regel i sentrum. Derfor må sentrum ha styrke.

Valgkamper er i seg sjøl polariserende, og det er nødvendig for å tydeliggjøre alternativene. Men fornuftige folk bør ha evne til å gjennomskue overdrivelser, og se at ytterpartienes ofte lettvinte forslag ikke er så bra.

Her er noen av grunnene til at jeg står i det sosialliberale sentrum i politikken. Et stikkord er balanse.

De fleste partiene er i utgangspunkt interessepartier. Arbeiderpartiet for arbeidstakere, Høyre for arbeidsgivere, Senterpartiet for bønder. SV og Rødt definerer seg som partier for arbeiderklassen.

Vi som står i sentrum ønsker å være uavhengige av særinteresser, se saker fra flere sider, og avveie interessene til beste for alle og helheten i samfunnet.

Menneskeverdet

Som verdigrunnlag har vi en grunnleggende respekt for alle mennesker. Menneskeverdet innebærer et likhetsideal og en rettferdighetssans som tilsier kamp mot urettferdighet, undertrykkelse og maktmisbruk. Jeg definerer meg selv som liberaler – i den radikale og sosialliberale tradisjonen – der frihet for enkeltmennesket er det grunnleggende. Liberalister er noe helt annet. De vil også ha frihet, men uten reguleringer og styring blir det kapitalens frihet og den sterkestes rett.

Både konservative og sosialister kan dele disse idealene, men må da definere seg tydeligere i forhold til andre sider av deres ideologier. Begge sider har en mer autoritær historikk enn liberale, som per definisjon er antiautoritær.

Sosialt engasjement og kamp mot utenforskap er derfor naturlige kampsaker i sentrum. Støtte til bistand og internasjonal solidaritet er like selvsagt. Kamp for klima og miljø handler om frihet og gode liv også for framtidens generasjoner.

Både og

Høyresiden og venstresiden krangler om privates deltagelse i offentlig velferd. For oss i sentrum er ikke dette et ideologisk spørsmål, men et praktisk. Derfor må det vurderes i hvert enkelt tilfelle. Siden det offentlige betaler og definerer tjenestene, er det naturlig at de også driver de fleste av dem. Private sykehjem er ikke en problemstilling i det store flertallet av norske kommuner.

Det er ikke rimelig at private tjener store penger på å drifte tjenester som det offentlige betaler for, men i så fall er det avtalene det er noe galt med, ikke at private ønsker overskudd.  

Høyresiden dyrker markedet, venstresiden vil overstyre det. Vi i sentrum er for markedsøkonomi, men ser også at den er begrenset, og må reguleres. Også det er et praktisk spørsmål som krever innsikt og analyse i hvert enkelt tilfelle.

Ja til byråkrati

Høyresiden snakker ned «byråkrati» og kutter utgifter i administrasjon. Men uten en velfungerende forvaltning fungerer ikke demokratiet. Ideologisk baserte kutt (som ABE-reformen) gjør stor skade. Det er ikke fornuftig at rektorer, leger, sykepleiere mv gjør mer papirarbeid enn det de skal, fordi kommunen har fjernet «byråkratene».

Høyresiden kommer med lettvinte forslag om å legge ned fylkeskommunen. I praksis vil det bli tidenes sentraliserings- og byråkratiseringsreform. Fordi staten (byråkrater i praksis, siden Stortinget ikke kan behandle alt av småsaker) må overta prioritering av fylkesveger, videregående skoler, regionale kultur- og næringstiltak osv.

Grenseløse ytterkanter

Venstresiden er uten grenser for offentlig makt og skattlegging av de «rike». Men hvis SV og Rødt fikk bestemme, ville mye av dynamikken og utviklingen i samfunnet stoppe opp. Ethvert samfunn, nasjonalt og lokalt, trenger folk som vil risikere egne penger til å skape arbeidsplasser og støtte lokal idrett og kultur.

Høyresiden er altfor ukritisk til å la kapitaleiere og utbyggere få det som de vil, og undergraver en verdikonservativ tilnærming til byutvikling, trivsel og lokale særpreg.

Sentrum står for balansen – i makt, utvikling og prosesser.

Gode sentrumskandidater

Det finnes gode sentrumskrefter i mange partier, men interessepartiene og de mest ideologiske trekker i andre retninger også. Derfor trengs sentrum på vippen.

Mange steder er det fortsatt gode Venstre-kandidater som står i sentrum, og som i motsetning til landspartiet ikke er forlovet med høyresiden. Dessverre er det for mange liberalister i partiet, spesielt blant de yngre, og jeg stoler ikke på mitt gamle parti lenger.

Partiet Sentrum er fortsatt litt under radaren for mange, blant annet fordi det ikke slipper til i riksmediene. Men det er gode muligheter i en del kommuner og mange fylker. På lang sikt er det viktig å få et blokkuavhengig sentrumsparti med styrke, og derfor må vi begynne i det små.

Godt valg uansett parti!

Forby koranbrenning!

Forby koranbrenning!

Liberal ryggmargsrefleks er selvsagt at ethvert forsøk på å begrense ytringsfrihet er negativt og må slås tilbake. Men det er lov å tenke litt videre også for oss liberale.

Alarmismen som en del driver med om dagen, er litt skremmende. Det er nemlig ikke slik at et lovforbud mot brenning av koraner og bibler er starten på ytringsfrihetens fall. Den står mye sterkere enn som så, og det er betenkelig at så mange framstiller den som så svak.

Koranbrenning er slett ingen nødvendig del av en ytringsfrihet. Ingen trenger den for å kunne ta avstand fra islam og islamske regimer. Det er da heller ingen reelle religionskritikere som tar i bruk dette primitive virkemiddelet. Det er bare provokatører. De kan godt være betalte agenter for fremmede makter for alt vi vet.

Selvsagt hadde det klokeste vært om alle bare snudde ryggen til, lot være å gi tullingene oppmerksomhet, og håpet at det skulle dø hen, slik de fleste muslimer i Norge og vesten også gjør. Men det er en realitet at terrororganisasjoner og diktatorer trenger, og bruker, slike aksjoner for å legitimere sin egen propaganda og voldshandlinger.

Å sette brenning av slike religiøse symboler på linje med rasisme og andre hatefulle ytringer, er derfor ikke noe knefall, men tvert imot et tiltak for å frata ekstremistene et grunnlag for legitimitet i egne befolkninger.

Akkurat nå er Norge ikke rammet, slik som Danmark og Sverige. Det preger ordskiftet, og det florerer av lettvint posering blant mange norske skribenter. Men heller ikke en norsk regjering kan lukke øynene for de sikkerhetstrusler og annet som kan ramme oss like mye i neste omgang.

Derfor bør et samlet Norden finne sammen i denne saken, og finne lovformuleringer som er presise nok til å ramme riktig og begrenset. Det er selvsagt ikke aktuelt å gjeninnføre noen generell blasfemiparagraf eller andre utglidninger som vil øke faren for reelle inngrep i ytringsfriheten.

Brenning av koraner og bibler har ingen noe anstendig behov for å drive med. Ytringsfriheten rammes overhodet ikke av om slike handlinger flyttes på den andre siden av lovgrensen.

(Illustrasjon; Skjermdump fra NRK i dag, 25/8-2023)

Hva er galt med et regulert taximarked?

Hva er galt med et regulert taximarked?

Svaret er: Ingenting. Det er tvert imot til stor fordel for kundene, sjåførene og samfunnet.

Bildet over ble tatt på Gran Canaria i sommer. Taxiene er like i farge, har samme takster og om du tar den første i køen er det mest rettferdig, for sjåføren der har ventet lengst på tur.

I sterk kontrast til dette ser vi taximarkedet i Oslo, som er helt kaotisk. Oppslagene om folk som føler seg lurt til å betale svært høye priser er mange, og bare toppen av isfjellet. Sist ute var Bjørn Eidsvåg (link). Det var en varslet utvikling, men de borgerlige politikerne, direktøren i Forbrukerrådet, kommentariatet i Oslo-pressen og flere lukket ørene.

Hva er poenget for en by med en taxitjeneste helt ute av kontroll? Ublu priser en én ting. Overfylte holdeplasser med biler uten merking og prisopplysninger, ulovlige «holdeplasser» foran hoteller og utesteder, alles kamp mot alle, masse tomkjøring i en by der bilismen ellers skal begrenses.

Er de stolte nå?

Lovgivningen er nasjonal, men saken burde likevel være aktuell i valgkampen. Høyre og Venstre i Oslo var pådrivere for frislippet. Er Eirik Lae Solberg (H) og Hallstein Bråthen Bjerke (V) stolte av det de har stelt i stand? Vil de og deres partier motsette seg forsøk fra dagens regjering på å stramme inn?

Er Forbrukerrådet fornøyd – de som hevdet frislippet ville gi lavere priser og tryggere drosjer? Hvorfor er det ingen medier som spør dem? For få år siden advarte de sterkt mot «friåkere» – taxier uten en sentral, som ble en skandale i Sverige. Plutselig var det glemt.

Jeg beskrev årsakene til dette i et foredrag i Arendal i fjor. Det druknet i mengden av debatter, men faktaene ligger der for dem som vil grave litt under overflaten.

Oppgi gatemarkedet?

Det fantastiske er at tilhengere av frislippet, som Civita, Aftenpostens kommentatorer og de få borgerlige politikere som uttaler seg, mener svaret er at kundene (og turistene!) må slutte å kapre taxi på gaten, og bare bruke apper.

Underforstått er dette da en anbefaling av de utenlandske aktørene som har gjeninnført moms- og skatteunndragelser, som nekter å oppgi lovpålagte skatteopplysninger (og slipper unna med det!), og som har takster ingen sjåfør kan leve av. Det er jo derfor de samme bilene forsøker å flå de kundene de greier å lure fra gateplan.

I sum er det akkurat det dysfunksjonelle markedet som næringen advarte mot. Fordi det er et faktum at taximarkeder ikke regulerer seg selv til den balansen mellom tilbud og etterspørsel som er forutsetningen for at regulering er unødvendig.

Aksepterer sosial dumping

De borgerlige partiene bygger ikke på kunnskap og erfaring, men på markedsfundamentalistisk ideologi, og aksepterer løsarbeid og sosial dumping for sjåfører. De synes overetablering og unødig bilkjøring i sentrum er greit, på samme måte som at godtroende kunder blir lurt til å betale mye mer enn nødvendig.

Borgerlig seier vil sementere dette regimet i byen. Jeg er ikke imponert over byrådet heller. MDG feiget unna da loven ble behandlet i Stortinget, Raymond Johansen påpeker problemet, men gjør lite.

Mange flere kunder skal nok bli flådd, mange flere sjåfører må jobbe urimelig lenge for en lav lønn, før det eventuelt blir ryddet opp i kaoset.

(Jeg er tidligere kommunikasjonssjef og redaktør i Norges Taxiforbund, men nå uten forbindelse til næringen).

Høyrebølge, liksom? Styrk heller sentrum!

Høyrebølge, liksom? Styrk heller sentrum!

Høyre har lenge flydd høyt på meningsmålingene, men kanskje er de, som noen ganger før, kommet «for tidlig i form»?

Det vil si at velgere tenker seg nøyere om når det er alvor foran stemmeavlukket. Det er enklere å svare raskt på en meningsmåling enn å avgi en stemme. Vi får se om tre uker. Det er uansett ingen krise med noen endringer i politisk ledelse i kommunene. Fortsatt vil partiene i sentrum kunne avgjøre retningen, og sørge for at det ikke blir noen dramatisk dreining til høyre eller venstre.

Det tryggeste er derfor å styrke sentrumspartiers posisjon etter valget.

Det er ingen synlige ønsker om høyrepolitikk i befolkningen. Høyre selv framstår som sosialdemokrater med store løfter for offentlig sektor, og har problemer med å forklare hvordan de skal klare det med reduksjoner i eiendomsskatt, lavere gebyrer og lavere rammer for kommuner og fylkeskommuner.

For min del er jeg mest opptatt av rikspolitikken, og tror ikke Høyre kan seile problemfritt inn mot seier i stortingsvalget 2025. Angrepene på regjeringen er ofte lettvinte og grunne, og det blir verre å peke på et samlet borgerlig alternativ enn å hakke på Støre og Vedum fra opposisjon.

Både i det kommende lokalvalget og i stortingsvalget om to år er det noen viktige saker på høyre-venstre-aksen som vil stå i fokus: Bruken av private i offentlige velferd, skattlegging av næringsliv og formuer, satsing og retning i skolepolitikk og eldreomsorg. Løsningene ligger i sentrum, ikke i politikk som defineres av Frp eller Rødt.

Debattene vil bli skarpere og tydeligere mot stortingsvalget. I kommunene ligger det fortsatt til rette for moderat politikk basert på økonomiske rammer som er felles for alle, og samarbeid på tvers.

Jeg ser positivt på at mitt gamle parti, Venstre, samarbeider sentrum/venstre mange steder, i stedet for å binde seg til høyresiden, slik det gjør på riksplan og i Oslo. Hvor lenge skal de tviholde på en borgerlig blokk der Frp med nødvendighet må inngå? Når skal de ta oppgjør med støtten til sosial dumping og ågerpriser i drosjemarkedet?

Partiet Sentrum er under oppbygging, og jeg håper det kan få et lite gjennomslag i noen av kommunene der det har klart å profilere seg. Det vil bety noe for kampen mot utenforskap, fordi partiet er fullt av folk som har førstehånds kjennskap til utfordringene på det feltet.

Viktigst er en styrking av sentrum i norsk politikk, slik at vi verken får høyre- eller venstredreininger som rokker ved balansen i den norske samfunnsmodellen.

Dø om så det gjelder

Dø om så det gjelder

Er du villig til å dø for friheten?

Det er spørsmålet vi nordmenn har vært spart for siden andre verdenskrig, men som ukrainere nå må forholde seg til. Det er dette liberale verdier i ytterste fall handler om. Og det krever et ja på spørsmålet fra alle som kan bidra til å slå en aggressiv diktator tilbake.

Det er patetisk at Rødt måtte ha over et års internt seminar for å kunne slutte seg til det eneste moralske standpunktet i spørsmålet om våpenhjelp til Ukraina. Og sjokkerende å se hvordan mindretallet fortsatt svikter. Vi som vokste opp politisk på 70-tallet, med AKP (m-l) som en høyst tilstedeværende faktor i studentmiljøene, kjenner lusa på gangen. De var for diktatur og undertrykkelse. Og fortsatt er det altså mange på ytre venstre side som ikke bryr seg om kampen mellom frihet og diktatur, og prøver å gjøre Putins råe angrep til vestens ansvar.

Å analysere Russlands motiver og «argumenter» er greit nok, men det har ingenting med et «nyansert» syn på saken å gjøre. I en slik angrepskrig er du for eller mot, det er de verdiene vi feirer hver 17. mai. Det finnes ingen rettferdiggjøring av Russlands imperialisme. Heller ikke at USA har sine svin på skogen fra fortiden.

At det er støtte til Ukraina i så godt som alle partier i Norge er betryggende. Det samme at vi har et sterkt EU som tar tydelig stilling, og et USA som ledes av en demokrat. Men vi ser hvordan sårbarheten internt begge steder er der. Skrekk og gru om Trump skulle komme tilbake i presidentstolen.

Uten en sterk liberal front, er det åpenbart at Kina vil annektere Taiwan, som de ødela demokratiet i Hong Kong. Å stå opp mot disse to diktatorene er helt avgjørende for vår egen framtid – vår frihet som land og enkeltmennesker.

I denne forstand er liberale verdier universelle, forankret i FN-pakten og menneskerettighetene. Det er ikke «vestlige» verdier alene. I en snevrere forstand er liberale i mindretall, helt ned til noen få. Denne bloggen skal utforske det videre. Frihet og makt er nøkkelordene – og gjelder alt fra verdenspolitikk til hverdagen vår.

Putins frykt er ikke aggresjon fra Nato, men friheten. Derfor undertrykker han den systematisk i eget land, dreper sine motstandere og kveler det liberale samfunnets bærebjelker – demokratiet, rettsstaten, frie medier og det sivile samfunn.

Mange har pekt på vestlig naivitet i møte med Putin gjennom mange år, spesielt siden 2014. Nå er det slutt, han har til de grader vist sitt regimes sanne ansikt. Det kan ikke skjules eller «nyanseres» gjennom geopolitisk argumentasjon for en «balanse» der Russlands nabostaters og deres innbyggeres frihet ofres for en illusorisk fred.

Forsker Bjørn Aksel Sund er blant dem som i klartekst sier hva det handler om i Aftenposten 18. april.

Sund peker på hvordan demonstranter i Tyskland går i tog med paroler som «Dette er ikke vår krig», og som altså vil la ukrainerne i stikken. «Grusomheter urett og overgrep begått mot et fritt folk i et fritt land på vårt eget kontingent betyr mindre for disse aktivistene enn deres egen hverdagskomfort. Og husholdningsutgiftene steg jo».

«Kjemp for alt hva du har kjært. Dø om så det gjelder», heter det i salmen «Alltid freidig når du går». (Tekst: Christian Richardt, 1867)

Det er tøft å innse alvoret i dette når vi er vant til å leve i fred og bedagelighet. Men i Ukraina er det ramme alvor, og det er moralsk fallitt å la dem kjempe alene.

«Også vi når det blir krevet», står det i nasjonalsangen. For oss er det billig i denne omgang.

Bildet tok jeg i Krakow sist høst, der det var daglige markeringer for Ukraina på torget.

Folk flest vil ha sentrumspolitikk

<strong>Folk flest vil ha sentrumspolitikk</strong>

Regjeringspartiene sliter på meningsmålingene, som folk sliter med svekket økonomi. Det er ikke dermed gitt at det er fritt fram for Høyre og Frp ved stortingsvalget i 2025.

Høyresiden har jo ingen åpenbart bedre løsninger på høye priser på strøm, mat og drivstoff. Kommentariatet går (igjen) i flokk og bruker svake målinger til å dømme Ap og Sp nord og ned, ofte med forbausende kortsiktighet og svake analyser. Gode unntak finnes.

Det er jo ingen logikk i at folk som er forbanna på strømpriser, økte renter og matpriser, flokker seg om Høyre. Det er åpenbart en protest, og dermed kan situasjonen også snu hvis virkeligheten endrer seg. Jeg synes folk i Ap og Sp skal ta det litt med ro, legge panikken til side og la regjeringen jobbe. Det trengs litt stamina i disse tider.

Jeg tar opp igjen denne bloggen fordi jeg er engasjert i samfunnet og opptatt av hvilken retning det tar, i Norge og internasjonalt. Jeg er opptatt av liberale verdier, den norske samfunnsmodellen og det politiske sentrums helt avgjørende betydning og rolle.

Derfor vil jeg drodle litt om dette framover.

Frihet er grunnverdien i det liberale samfunnssynet. Det er friheten Putin frykter. Frie valg ville ha kastet han fra makten. Det er friheten for oss alle som står på spill om Kina styrker sin makt i verden. Det er de liberale grunnverdiene om maktdeling som står på spill når Trump på ny kan bli president, og undergrave sannhet og tillit.

Det er ikke tilfeldig når lederne i Tyrkia og Ungarn går til angrep på frie medier og et uavhengig rettssystem. Demokratiets bærebjelker.

I Norge er det bred enighet om de grunnleggende liberale verdiene, men vi ser jo at noen på ytterkantene avslører seg i møtet med Putins imperialisme og grove overgrep, både i Ukraina og mot egen befolkning.

Under den store enigheten, ligger mange lag av ulike interesser og ideologier innenfor det demokratiske, liberale Norge. Hvem ivaretar balansen i den norske samfunnsmodellen, mellom arbeid og kapital, individ og fellesskap, ulikhet og likeverd? Hvem truer denne balansen? Hvordan ter makta seg?

Jeg mener dagens regjering er det nærmeste vi kommer en sentrumsregjering i dagens Norge. Den bør danne flertall med sentrum, i stedet for mot venstre. Men det ønsker altså ikke Venstre og KrF. De velger en strategi der Frp på ny vil få makt. De binder seg til høyresiden og svekker sentrum. Sentrumspartiet Senterpartiet blir hovedfiende, mens Frp er inne i varmen.

Sosialistenes kamp mot «de rike» er destruktiv, og handler ikke primært om fordeling og utjevning. Formueskatten er et reelt problem, og det er ikke i noens interesse at formuer flyttes ut av landet.

Makten i Norge går fortsatt gjennom sentrum, men det er et problem at også fløypartier får makt gjennom todelingen av politikken.  Dermed forrykkes den viktige balansen som er grunnlaget for den norske/nordiske samfunnsmodellen. Verdens mest vellykkede.

Hvor går sentrum i norsk politikk? Hvordan står det til med liberale verdier? Truslene kommer både fra høyre og venstre.

Det er noe av det jeg vil skrive mer om i tida framover.

(Foto: Skjermdump fra NRK, debatten 28/3-23)

Gledelig med regjeringsskifte

Fra et liberalt ståsted er valgresultatet gledelig. Vi får det nærmeste man kommer en sentrumsregjering i Norge. Vi er kvitt et blått regime med sterke liberalistiske innslag.

Det er ikke tilfeldig at endring av drosjefrislippet står på hastelista til så vel Ap, som Sp og SV. Ei heller at alle deres partiledere engasjerte seg i dette i valgkampen. Saken er, som jeg har beskrevet mange ganger, et symbol på hvordan samrøret av pengemakt, PR-byråer og lettkjøpte politikere på høyresiden kan flytte makt, og bryte ned en sentral verdi som at folk skal ha anstendig betalt for anstendig arbeid.

Det er selvsagt ikke slik at en ny regjering står klar til å ivareta eventuelle særinteresser fra Norges Taxiforbund. De stanser tvert imot de borgerliges kamp for særinteressene til et amerikansk bølleselskap uten et snev av sosialt ansvar. De gjeninnsetter kunnskap og dialog som premiss for politikken, og setter PR-løgnene på båsen.  Det handler om langt mer enn taxinæringen. Det er partiledernes engasjement et bevis på.

Høyres nederlag

Erna Solbergs drøm om borgerlig firepartisamarbeid ble prøvd, og strandet. Det handlet selvsagt – forståelig nok – om å sikre grunnlaget for egen makt. Høyre er et moderat, styringsdyktig administrasjonsparti med sine klare interessegrupper blant næringsdrivende. Men også de har noen radikale i sine rekker, liberalister som kunne danne allianse med meningsfeller i Venstre og Frp for å introdusere «delingsøkonomien» som det innovative arbeidslivet.

Løsarbeid og sosial dumping interesserte ikke Erna mer enn at hun glatt kunne undertegne den ene regjeringsplattformen med at «drosjene har et viktig samfunnsoppdrag», til å fjerne hele næringen til fordel for «delingsøkonomi» i den neste. Hun kunne møte Uber-sjefen i Davos, uten å be ham stanse den pågående piratkjøringen i Oslo, men møtte aldri representanter for norsk drosjenæring.

Hvis Høyre skal komme tilbake til makt, må det fortsatt forsøke å forskreve seg i allianse med et Frp med Listhaug og Hagen i spissen, og et Venstre som – ja, hvor går Venstre etter dette valget?

Hvor går sentrum?

Det store sentrum i norsk politikk omfavner store deler av Ap, Sp, Venstre, KrF og Høyre. Så har alle noen særtrekk, sin historie, og ikke minst strategiske valg som gjør at velgere skalles av til tross for stor aksept for partienes grunnsyn og programmer.

Det blir åpenbart harde tak for en ny regjering de neste årene, enten den vil bestå av bare Ap og SP, eller om også SV vil/får lov til å være med. Men med Frp og høyresiden i H og V ute av makt, blir det åpenbart mer sentrumspolitikk.

Det spennende blir hvordan KrF og Venstre vil posisjonere seg fram til neste stortingsvalg. Det blir neppe mer troverdig å tviholde på en borgerlig allianse med Listhaug og Hagen på laget.

Uten å bryte ut av aversjonen mot Ap og Sp og gjenreise skillet mot høyreliberalismen, vil ikke Venstre ha noen framtid. På samme måte må KrF ta et oppgjør med sitt retningsvalg og sin smale appell om det skal komme høyere.

Partiet Sentrum

Det nye Partiet Sentrum klarte ikke å gjøre seg relevant, og med boikott fra de store mediene og nesten null penger, skulle det godt gjøres å bli synlig. Jeg kjenner mange som kunne ha stemt på partiets verdigrunnlag og program, men som ikke ville «kaste bort» stemmen. Jeg lurte selv, og ville ha stemt noe annet om resultatet i regjeringsspørsmålet hadde vært mer usikkert.

De ca 7.500 stemmene partiet fikk, gir et visst økonomisk grunnlag videre. Så får tiden vise om det er behov for et eget parti som setter kampen mot utenforskap som førsteprioritet, og som kan ta den plassen i sentrum som vil være der den dagen de rødgrønne ikke lenger har flertall.

Nytt og spennende parti

Nytt og spennende parti

Partiet Sentrum har vært et spennende og hyggelig bekjentskap det siste snaue året. Min stemme går til dette langsiktige arbeidet for å etablere et nytt alternativ i det viktige, men tomme rommet i midten av norsk politikk.

Det har selvsagt vært rått parti i valgkampen. Der vi har samlet inn noen hundrekroninger blant medlemmene for å kjøpe det nødvendigste standutstyr og noen annonser på Facebook, utenfor mediedebatter og valgomater, har Venstre og KrF kunnet sole seg i regjeringsmakt, mediefokus og med millionbeløp til annonser fra folk som egentlig betaler for fortsatt Høyre-makt.

Jeg er enig med lederen i Helsepartiet, som mener NRK tiltar seg en makt de ikke har ved å holde nye partier utenfor i valgkampen.

Regjeringsskifte viktig

Jeg traff en annen Venstre-veteran nylig. I likhet med meg håper han på et regjeringsskifte. I motsetning til meg stemmer han fortsatt på partiet, i håp om at det kan komme en nyorientering i opposisjon.

For min del tror jeg det er en illusjon. Makta i dagens Venstre er så åpenbart forankret i de urbane elitemiljøene som hever seg over situasjonen for folk som strever med arbeid og inntekt. De mangler både dømmekraft og rettferdighetssans, som jeg skrev sist.

Det er synd, for det finnes mange gode og sosiale venstrefolk rundt omkring lokalt. Men det hjelper så lite når de lar seg overkjøre av liberalistene.

Kompetanse

Også i Partiet Sentrum har jeg møtt mange hyggelige, meget kompetente mennesker, med sterkt engasjement for klima, sosial og økonomisk bærekraft. Et helhetlig parti med sterk verdiforankring i menneskerettigheter og bærekraftsmål. Klar front mot Frps populisme og antihumanisme.

Påfallende mange har konkrete erfaringer med utenforskap, enten selv eller i form av familiemedlemmer, arbeid eller annet engasjement som gjør at de ser virkeligheten lengst fra makten. Viktige stemmer som kunne ha bidratt til politiske fokusendringer på Stortinget allerede nå.

I løpet av rekordtid lyktes Sentrum å samle over 7.000 analoge underskrifter, etablere fylkeslag og gjennomføre nominasjon i alle fylker/valgkretser, og vedta et meget godt og omfattende program.

Kan favne bredt

I valgkampen har partiet opptrådt i skyggen av medieoppmerksomheten, og det gir selvsagt et stort handikap, men jeg er helt sikker på at flere vil fatte interesse når man kommer ut av den skyggenes dal som mediene kaster over nyankomne.  

For meg er det viktigste ved dette valget å få en ny regjering, som slår tilbake angrepet på anstendig arbeidsliv og fornyer politikken i sosial retning på mange områder. 

I det store bildet blir ikke forskjellen voldsomt stor, men en bonus er å bli kvitt Frp som en del av makten. En stemme til V eller KrF er en stemme til fortsatt makt til Listhaug, fortsatt ja til statsstøtte til HRS.  Fortsatt konsesjoner til klimafornektere og fremmedfiendtlige krefter.   

Hadde Sentrum fått mer oppmerksomhet, ville flere ha sett at plattformen har bred appell og kan samle mange. Med dette partiet over sperregrensen, kunne vi hatt en reell sentrumsregjering med flertall bestående av Ap, Sp og Sentrum.

Rødt og MDG kunne ha spillerom for fornuftige forslag, men ikke makt til å presse gjennom sær og ytterliggående politikk.

 Pionerer

Alt stort begynner i det små, og Sentrum vil kunne bli en ny og viktig kraft i årene framover. Alle stemmer bidrar til å gi et økonomisk fundament til videre satsing.

Det eneste reelle motargumentet (med mindre man er i Frp eller Rødt) er at en stemme på et nytt parti med uvisst utfall, kan bli «bortkastet». Jeg kan si at ingen stemme er bortkastet når den gis som støtte til et program man er enig i. Men har sjøl kjent på usikkerheten dersom resultatet skulle bli fortsatt høyrestyre med Frp på slepet.

Så om du ikke vil være blant pionerene som kan si senere at du støttet Sentrum fra første valg, kan du bidra til å gi Norge en bedre retning ved å gi den utmerkede statsminister Jonas Gahr Støre et sterkt mandat.

Jeg vil glede meg over framgang for Sp og SV også, men vil helst at helhetlig politikk og EØS-avtalen skal få tilstrekkelig tyngde.

Godt valg!  

Stopp Venstres snikamerikanisering

Stopp Venstres snikamerikanisering

Hvis du ønsker et styrket sentrum i norsk politikk, mer sosial rettferdighet, anstendig arbeidsliv og mindre makt til Frp, så bidra til at det blir et regjeringsskifte. 

Det ideelle hadde vært å få Partiet Sentrum over sperregrensen, slik at det kan bli et sentrum-venstre-flertall uten for mye sosialisme. Det kan ta litt lenger tid, men det er viktig at Sentrum har startet løpet for å fylle den ledige rollen i midten. 

Bak lyset

Sosialliberale bør ligge langt unna et Venstre som også denne gangen fører folk bak lyset ved å skjule høyrepolitikken det står for. Montasjen viser et skammens kapittel fra et parti som aktivt fremmer særinteressene til et amerikansk bølleselskap med sosial dumping som forretningsmodell.

Hva slags dømmekraft, enn si rettferdighetssans, har politikere som forveksler rå kapitalmakt og sosial dumping med innovasjon og framtidens arbeidsliv? 

Guri Melby satt som byråd for miljø og samferdsel i Oslo da Uber drev sin piratvirksomhet og storstilte skattesnyteri i årene 2014-17. Ikke bare gikk hun ut offentlig og legitimerte dette, hun og byrådet sendte i tillegg et særlovforslag på vegne av Uber til Samferdselsdepartementet. 

«Profitterende samkjøring» var den kreative beskrivelsen som skulle begrunne konkurranse på ulike vilkår. Akkurat slik Uber betalte seg til i USA.

Glideflukt

Dette bunnpunktet for Venstre henger sammen med den glideflukten som startet etter at Lars Sponheim forlot skuta i 2009. Han hyllet småbedriftene, og påpekte at samvirke er den ideelle Venstre-organisering av næringsvirksomhet. 

Samvirke er den typiske organisasjonsformen i drosjenæringen. Dagens Venstre dolket disse i ryggen til fordel for et amerikanisert arbeidsliv med all makt til kapitalsiden, og der «selvstendig» bare er et skalkeskjul for å omgå arbeidstakerrettigheter.

Sponheim nektet Unge Venstre å delta i samrøret med Civita, som hadde til hensikt å få Frp inn i den borgerlige folden. I tillegg har Civita systematisk bidratt til å rote til skillet mellom liberal og liberalistisk, slik at dagens Venstre har mistet orienteringsevnen. I min tid tok vi debatten med Civita om dette, nå er Venstre fullt integrert i «den liberale tankesmien», som egentlig er liberalistisk. 

Det urbane og unge Venstre er så opptatt av å være «på parti med fremtiden» at man ukritisk sluker siste nytt fra Silicon Valley, uten evne til analyse, uten å innhente kunnskap, uten ryggmargsrefleks for anstendig arbeidsliv. Men verst av alt: Ingen voksne hjemme som turte å sette denne populismen på plass. 

Resultatet er altså et Venstre som binder seg fast til Frp i en blokk og står i spissen for løsarbeidersamfunnet. Det er et angrep på den norske samfunnsmodellen, der folk skal kunne leve av inntektene sine. 

Falsk selvstendighet

Å være selvstendig næringsdrivende forutsetter at du har forhandlingsmakt eller rammevilkår som gjør det mulig å ha regnskap i pluss og overskudd til å leve av. Kjennetegnet ved løsarbeidermodellen er at denne makten ikke er der. Oppdragsgiver bestemmer alt. Det er derfor Ubers modell er kjent ulovlig i mange land, og antagelig vil bli det i Norge også. Men det krever år i rettsapparatet. 

Vi har en regjering som ikke bryr seg, men tvert imot ønsker slike selskaper velkommen. De greier ikke å skille mellom selvstendige som faktisk er det, og de som bare er slaver for kynisk kapitalisme. Pengene går rett ut av landet, sjåførene får knapt nok kontakt med selskapene, og har ingen rettigheter. 

Ikke en gang kontroll med pengestrømmen og dermed beskatningen, har regjeringen brydd seg om å få på plass. Det svarte arbeidet er tilbake. 

Markedsfundamentalister

Så godt som alle partier i Norge anerkjenner markedsøkonomien. Et fåtall på begge ytterfløyene har en ideologisk tilnærming som hemmer gangsynet og evne til å se virkeligheten. Det nye er at høyreliberalistenes religiøse holdning har bredt seg over hele det borgerlige spekteret. 

Drosjemarkedet er ikke selvregulerende. Det er bare å se seg rundt, snakke med en drosjesjåfør, eller ta inn historikk og fakta fra hele verden. 

Når høyresiden, inkludert Venstre, likevel ikke gjør det, er det enten fordi kunnskap og konsekvenser er uinteressante eller fordi markedsliberalismen er blitt religion. Det er den jo for liberalister.

Fram til høsten 2016 diskuterte regjeringen av Høyre og Frp taxipolitikken med utgangspunkt i faktakunnskap og i dialog med næringen. Konklusjonen ble at reguleringene skulle bestå. Men etter 2017 – med Venstre i spissen – endret premissene seg. Plutselig var det «delingsøkonomi» som skulle definere persontransporten. Altså Uber. 

Humbug fra ende til annen, styrt av pengemakt og PR-byråer, men det nådde altså fram til lovvedtak og iverksettelse av et frislipp som nå styrer et race mot bunnen i Oslo-markedet. Om det får fortsette vil det rasere grunnlaget for å ha taxi som næring, og tilbud, i store deler av landet.

«Politisk bagatell»

At liberalistisk høyrepolitikk fremmes av Frp og kan vinne fram i et Høyre uten ideologisk styring, er ikke så uventet. At «sentrumspartier» bidrar til en slik ekstrem politikk er noe helt nytt, og avslører den dreiningen som V og KrF er med på. 

Drosjesjåfører og sykkelbud kan man åpenbart ofre. «Uber er en politisk bagatell» som en kjent venstrepolitiker sa det. De mange venstrefolkene som forstår saken, toer sine hender og skyver den under teppet. 

Dermed stilles ikke spørsmålet internt om hvordan en PR-kjøpt motebølge fra USA kunne slå gjennom i et parti som sier at de bygger på kunnskap og har omsorg for småbedrifter. Uten et ord i noe program om at taxi skulle dereguleres. 

Fei dem ut.

Venstrefolk er sure fordi jeg stadig minner om dette, de vil jo helst ikke høre om det. Delingsøkonomiens seier er påfallende fraværende i valgkampskrytet. 

Jeg er ikke sur på Venstre, ikke en gang skuffet. Jeg er lynforbanna. Det handler ikke bare om taxi, men om holdningen til arbeidsliv, sosial rettferdighet, den norske modellen. Et parti som skryter av å tro på «kraften i de bedre argumenter, endte med rå maktarroganse. De bør få en lang pause fra makten.