Stikkord: ideologi

Da vi var (stolte) populister

Posted on by Atle Hagtun

 

Første nr av Populist, 1975

 

Populistene er tidens verste politikere, og truer den liberale orden. Da jeg var med i Unge Venstre-ledelsen startet vi tidsskriftet «Populist». 

Jeg var selv initiativtaker og redaktør de første par årene. Deretter overtok Ottar Grepstad. Såvidt jeg husker var det jeg som foreslo navnet også. Etter noen måneder angret jeg, og foreslo å gå tilbake til det tidligere «Liberalt Perspektiv». Det ble nedstemt, mest fordi det var for tidlig å endre navnet.

Hva skjedde etterpå? Gikk vi over til eliten?

Skiftet i ordbruken kom kanskje med Carl I Hagen, som ble den første store politiske populisten, i negativ betydning for alle hans motstandere. Fra å betegne positiv forankring i folket, med demokrati og makt over egne liv som grunnverdier, har begrepet blitt en betegnelse på spill på fordommer, kunnskapsløshet og mangel på dannelse.

Vi  verken kan eller bør forsøke å snu begrepet tilbake til det positive, men vi kan kanskje bidra til å tone ned det negative. Og erkjenne at «strekk i laget» – i form av for stor avstand mellom elite og folk er farlig, og dumt. Særlig for demokrater.

For det finne selvsagt en elite, og et folk. Alle se politikken fra sin egen virkelighet, og utsiktspunktene er ulike. Liberale bør definitivt ikke representere eliten og forakte folket – uansett om deler av folket måtte ha noen illiberale holdninger.

Også vår populisme var en kamp mot samfunnseliten, som vi mente hadde beveget seg for langt fra grasrotas synspunkter og virkelighet. Det var «eliten» som ville ha Norge inn i EF, mens «grasrota» fryktet at beslutningene ble flyttet lengre bort, ble mindre demokratiske og kontrollerbare. Men både i eliten og blant folk flest var jo meningene delte.

EF- (1972) og senere EU-motstanden (1994), var i all hovedsak motivert av en reelt begrunnet frykt for at demokratiet ville bli svekket. Lenger fram til beslutningstakere, økt avmakt. Mindre sjølråderett. I dette bildet var det selvsagt også viktige næringsinteresser, spesielt knyttet til primærnæringene. Helt legitimt.

Et flertall i Venstres organer, og sikkert blant partiets velgere, endte med et nei begge gangene. Et liberalt standpunkt.

Som EU-motstander ble jeg mektig provosert av den arrogante ja-siden, som beskyldte oss andre for å være snevre nasjonalister med nisselua nedover øynene. Meget feil. Populismen var ikke det de trodde den var.

Den samme nedlatende arrogansen er der i dag, i flere saker og debatter. Elitistisk forakt for folket avler politikerforakt tilbake. Opprør kan igjen feiltolkes hvis man ikke har god nok kontakt.

Mye har skjedd siden 1970-tallet. Kravet om sjølråderett og sjølberging måtte vike for en seirende markedsøkonomi, vellykket globalisering og en fungerende EØS-avtale. Men baksiden av medaljen er også blitt slik mange på neisiden var redd for. Dilemmaene består.

Liberal politikk handler om enkeltmenneskets frihet, og makt over eget liv. Empowerment – spesielt for dem som har minst frihet, eller føler den er truet.

Historien er full av folkelige reisninger mot makta – i frihetens og demokratiets ånd. Også med med potensiale for elendighet hvis det ikke kanaliseres riktig.

Liberale må se forskjellen, representere det rettferdige opprøret, avsløre humbug, og stå for verdier. Ikke være en del av den arrogante eliten som ikke forstår hva som skjer.

Dagens Unge Venstre har gått til den motsatte ytterlighet av der vi var på 70-tallet. Der vi var uklare mot venstresiden i økonomisk politikk, er UV nå på høyresiden, uten verdimessig vaksinasjon mot økt makt til kapitalen, nivellering av vanlige folks arbeidsforhold og sentralisering av makt. Elitistisk politikk.

Man sklir til høyre hvis man ikke forstår forskjell på den sosiale liberalismen Venstre har stått og skal stå for, og den økonomiske høyreliberalismen, som er kapitalmaktens ideologi. Man fjerner seg fra folket hvis man sitter i møter med likesinnede og vedtar resolusjoner om ting man ikke har satt seg inn i, og vil bestemme over folk man ikke har snakket med. Det er den stygge populismen.

Neste gang: Tar venstrefolk klassestandpunkt?

Grenseløs liberalisme?

Posted on by Atle Hagtun

Hvor langt skal liberale strekke seg for å legge til rette for de antiliberale? Et godt stykke, men det får være grenser.

Debatten om nikab illustrerer dette liberale dilemmaet. Abid Raja og Kristin Clemet gir begge uttrykk for ubehaget ved å se kvinner som dekker til ansiktet. Men de vil ikke ha nasjonalt forbud for utdanningssteder.

Kvinnene som bruker nikab har åpenbart behov for å vise at de ikke vil ha noen kontakt, verken med oss som medmennesker eller med det åpne, demokratiske samfunnet vi er en del av.

Jeg mener VGs Hanne Skartveit har en mer holdbar, liberal holdning til spørsmålet. enn Raja og Clemet. Det går et prinsipielt skille mellom religiøse markører som hijab, andre muslimske, kristne, jødiske, hinduistiske eller andre symboler, og et plagg som dekker ansiktet.

Det er fullt mulig å bli så liberal at man undergraver sine egne verdier. Ved ikke å sette noen grenser, gir man makt til demokratiets og frihetens motstandere.

Vi som har vært de liberale i innvandrings- og integreringsspørsmål i alle år, har grunn til å kjenne på en viss skuffelse. Den må ikke overskygge de mange positive konsekvensene av innvandring og økt mangfold. Men vi har også fått store grupper innvandrere  og etterkommere som ikke ønsker integrering, men som tvert imot bidrar til segregering og dermed økt motstand mot at flere skal komme inn i landet.

Vi skal og kan ikke forby alt vi ikke liker, og liberale skal stå fremst i rekken for å forsvare minoriteters og enkeltmenneskers rettigheter mot statlig og sosialt press.

Det gjør vi best og mest troverdig om vi ikke framstår som uten grenser, i verste fall som holdningsløse. Tittelen her er egentlig en selvmotsigelelse. Liberalitet er å ta verdivalg.

Skartveit sier det bra: «Det er ytringsfrihet, religionsfrihet og tankefrihet i Norge. Men vi er ikke et samfunn uten grenser. Spørsmålet om nikab handler ikke om religionsfrihet. Det handler om å bevare et fritt og åpent samfunn».

Det er ikke uten praktiske problemer å forby bruk av ansiktsmaske i det offentlige rom generelt. Etter mitt syn bør det likevel vurderes.

Derimot bør det kunne være bred enighet om nasjonale retningslinjer for skoler og andre læresteder. Det er ikke nødvendig å ta denne kampen lokalt hver gang det dukker opp en person som utfordrer, og til dels også gjør saken til et personlig anliggende.

Et liberalt samfunn må stå opp for sine verdier. Da sier Skartveit det viktigste:

«Noen ting må ligge fast. I vårt samfunn viser vi ansikt. Sånn er det». Enig.

VG:

 

Hvor viktig er høyre-venstre? 

Posted on by Atle Hagtun
Hvor viktig er høyre-venstre? 

Det er noen viktige grunnverdier i  norsk samfunns- og arbeidsliv som har overskredet eldre tiders klassekamp, og gjør at det er små forskjeller på en regjering med Ap og dagens blåblå.

Det skyldes jo at alle partier er «avideologisert» i forhold til sine historiske røtter og står for en nordisk samfunnsmodell. Fagforeningens sterke stilling, en likeverdsholdning til lønnsnivå for alt anstendig arbeid, trepartssamarbeidet, arbeidsmiljølov og andre spilleregler i arbeidslivet.

I tillegg felles anerkjennelse av markedsøkonomien som grunnleggende bra, sammen med forståelsen for dens grenser og statens viktige rolle som regulator og ramme for velferdssamfunnet.

Sånn sett er mye av høyre-venstre-dimensjonen borte i det partipolitiske mønsteret, og vi har en blåblå regjering som bruker mer penger over offentlige budsjetter enn den avgåtte rødgrønne, og skryter av det.

Pr dags dato  er det ikke noen skremmende høyrepolitikk fra dagens regjering – særlig ikke etter at den har brynt seg i Stortinget. Vi har ingen ytterliggående blå politikk på høyre-venstre-skalaen.

Arbeiderpartiet forsøker selvsagt å blåse liv i denne konfliktlinjen, men lykkes bare måtelig. Skattelettelsene er ikke formidable, og de som kommer, er mer begrunnet i vekstkraft for næringslivet enn av å skulle prioritere «de rike».

Likefullt er det internasjonale tendenser i retning økt ulikhet og mer splittede samfunn. Protestene mot de etablerte partiene og elitene i mange land, viser reaksjoner på dette. Maktbalansen har vippet for mye i kapitalens favør, og mange føler avmakt. Da er det ikke liberales oppgave å støtte ytterligere frihet for kapitalen, men se hvordan friheten kan utvides for folk flest.

Maktbalanse er et sentralt begrep for liberale. Sterke fagforeninger er nødvendige for å balansere kapitalmakten over arbeider- og middelklassen. Staten må regulere for å sikre anstendige vilkår i arbeids- og samfunnsliv. Den nordiske modellen krever årvåkenhet og bevissthet for å sikre rettigheter og velferd som er vunnet gjennom kamp.

Brexit er ingen god sak etter mitt syn, men resultatet kan føre til en etterlengtet nyvurdering av balansen mellom union og nasjonalstater, og redusere følelsen av overstyring fra Brüssel. På sikt kan det gjøre norsk EU-medlemskap mer sannsynlig. Kanskje også en snuoperasjon fra UK før de faktisk går ut.

Balansepunktet på høyre-venstre-skalaen har rykket mot høyre også i Norge gjennom de senere tiårene. Venstre har bidratt til å flytte sentrum, i tråd med samfunnsendringer som også har gjort sosialismen irrelevant. Nå kan det være på tide å se at bevegelsen må bremses opp, for ikke å ende i en blå politikk – til høyre selv for dagens regjering.

Det mest urovekkende i så måte, er deler av debatten om delingsøkonomien, der noen – også i Venstre – er ute på verdimessig sykkeltur langt fra det som er felles norsk verdigrunnlag, heri inkludert det liberale. For liberalister er det derimot kanskje greit med store inntekter til kapitalen på den ene siden, og skattesvik og sosial dumping på den andre?

Mer konkret om det etter ferien. God sommer!

Liberal antiliberalist

Posted on by Atle Hagtun

Partiet Venstres (og min) liberalisme er, som sagt sist, humanistisk. Den handler om enkeltmenneskenes frihet – alle menneskers. Da er slagord som «Mennesket i sentrum» og «Folk først» logiske. Økonomien er virkemiddel, som staten er det.

Den klassiske og økonomiske liberalismen tar også utgangspunkt i friheten, men handler hovedsakelig om minst mulig stat, skatt og regulering, og er ofte blind for undertrykkelsen som følger i dens kjølvann. Avmakt er ufrihet, og skapes både av en autoritær stat, ensrettet kultur/religion og av en uhemmet kapitalisme.

Den økonomiske liberalismen er også forankret i sterke materielle interesser på høyresiden, og kan stå i motstrid til solidaritet og velferd for alle. Interessekamp er ikke avlyst. For millioner av mennesker er den livsviktig for å kaste av seg åk, og gi økt frihet.

Det er ikke naturlig at venstrefolk tar klassestandpukt for arbeidsgiversiden, slik det ligger i ryggmargen hos mange på høyrefløyen. Mye frigjøring er drevet fram av arbeiderbevegelser.

Liberale er for markedsøkonomi fordi den har vist seg å være det mest effektive systemet for å skape velstand og utvikling. Men de ser også markedsøkonomiens grenser og nødvendigheten av å regulere den i former som ivaretar miljø, økonomisk fordeling, arbeidstakeres rettigheter, menneskers likeverd, konkurranse på like vilkår, osv.

Kapitalinteresser og ytre høyre ønsker minst mulig pålegg, friest mulig spilleregler, vil betale minst mulig skatt, helst ikke ha plagsomme fagforeninger, ogsåvidere. Liberalistene er deres ideologiske fanebærere. Ideologien er ofte dogmatisk, som sosialismen er det.

Det er vanskeligere å være liberal, fordi det krever en grundigere vurdering av vedtaks konsekvenser. Friheten må ivaretas mest for dem som har minst av den. Staten må brukes for å skape frihet.

For liberalisten er søndagsåpne butikker en ideologisk selvfølge. For en (sosial)liberaler et spørsmål å diskutere for og imot. At drosjer er regulert forstår ikke liberalisten noe av, mens en liberaler skjønner at velfungerende kollektivtransport – også den fleksible delen av den, er bra.

Når liberalister erklærer Ayn Rand som guru, og Reagan og Thatcher som sine helter, bør det ikke være så vanskelig å vite hvor en hører hjemme.

Mange vil selvsagt befinne seg et sted i mellom, og politiske partier er ikke bare ideologiske (kanskje bare litt). Men det er altså to ulike retninger i «liberalismen», svært forskjellige i sin tilnærming til politikk. Liberalister har alltid vært en høyrefløy i Høyre. Frp definerer seg som liberalistisk, men er heller ikke entydig ideologisk. Mer om det siden.

Da jeg var med i sentralstyret i Unge Venstre på midten av 1970-tallet, skrev jeg et ideologisk notat. Etter at  jeg begynte i Venstres stortingsgruppe i 1998, pusset jeg støv av dette. Det ble oppdatert, forankret i Venstres sentralstyre i år 2000, og ligger fortsatt på partiets hjemmeside som et notat om Venstres ideologiske forankring. Det er ikke noe åndsverk fra min side, men et journalistisk sammendrag av de liberale ideene.

Skillet mellom liberal og liberalist anerkjennes ikke av alle. Noen har interesse av å blande dem sammen, som «den liberale tankesmien» Civita. Har de vunnet definisjonskampen, slik at Venstre må oppgi liberal som tydelig merkelapp? Det handler jo om å kommunisere hva man faktisk står for, og da må man ta konsekvensen hvis det blir for uklart. Frank Rossavik mente Trine Skei Grande sa noe Sponheim og Dørum ikke kunne ha sagt, da hun i landsmøtetalen nylig ville ha «meir libberalisme».

Mer om det neste gang.