At valget blir så spennende er uttrykk for at det ikke er ført noen reell høyrepolitikk de siste fire årene, og at Arbeiderpartiet strever med å finne valgkampsaker.

Det siste er også uttrykk for en moderasjon og ansvarlighet i Ap. Håkon Lie sa at partiet alltid måtte ha en stor reform som valgkamptema. Nå er det ikke rom for noen store, nye velferdsreformer. Snarere må det strammes inn i årene framover.

Høyre legger seg så tett opp til sentrum og Ap at det er vanskelig å se forskjell. I tillegg er Erna en tillitvekkende statsminister. Frp har heller ikke skremt så mange de siste fire årene. Partiet har måttet moderere seg kraftig i regjering, har flere dyktige statsråder, og har verken fått kastet ut Mulla Krekar eller innført statlig finansiering av sykehjemsplasser.

Reddet av oljepenger

De har heller ikke fått endret innvandrings- og flyktningepolitikken så mye som en skulle tro, men provoserer mange med en splittende retorikk. Nok til å mobilisere egne kjernevelgere, og til å true sentrumspartienes eksistens over sperregrensa.

Det er åpenbart at oljepengene har gjort at ingen vesentlig nedskjæringer har skjedd i offentlig sektor. Samferdsel har fått store løft, både på vei og jernbane. Verken kultur eller andre sektorer som normalt burde frykte høyrepolitikk, har hatt spesielt store problemer.

I det hele tatt: Norge styres på en vant kurs, uten store endringer. Økonomi og sysselsetting er på vei opp, og Ap har lite å slå i bordet med. Moderat kurs og frieri mot sentrum, har gitt SV og kanskje Rødt, en viss vind i seilene.

Verre framover 

Hva med framtiden: Det er åpenbart at det blir verre framover å balansere budsjettene med romslige bevilgninger på alle fronter. Kanskje vil vi se sterkere kutt i offentlig sektor hvis de blå får fortsette. Spesielt hvis skattekutt prioriteres, men også der har Høyre moderert seg.

Venstre kan berge seg over sperregrensen med et nødskrik nok en gang, åpenbart etter mobilisering av lyseblå høyrevelgere som vil berge Erna, i så fall. Ikke så mye i begeistring for Venstre.

Partiets politikk burde favne nye bredere, men låsingen til borgerlig side, inkludert fortsatt støtte til Frp i regjering, ødelegger. Mange er falt fra tidligere. I følge siste tall jeg så, er det bare 33 prosent av velgerne fra 2013 som fortsatt er lojale. Det er kritisk, og ikke en bærekraftig posisjon.

Mislykket strategi

Venstres egen ambisjon fra rundt 2000 om å bli et mellomstort sentrumsparti med 8-12 prosents oppslutning, har definitivt ikke lykkes. Til det er den evige skvisen mellom høyre- og venstresiden for vanskelig å komme seg forbi, og partiet har heller ikke lykkes med å være den gylne mellomvegens parti. Miljøpolitikken er generelt bra, men trekkes ut i ytterligheter og symbolpolitikk som ikke appellerer til sentrumsvelgere.

Høyredreining

For mange kan det være et mål i seg selv å få slutt på at Sylvi Listhaug er innvandrings- og integreringsminister. Det synes jeg også.

I tillegg har jeg gjort rede for hvordan Venstres ideologiske grense mot høyre er så godt som fjernet,  og hvordan det gir seg utslag i holdningsløshet til grunnleggende sosialliberale verdier som likhet for loven, respekt for alle yrker og mennesker, krav om at alle jobber i Norge skal være til å leve av.  Jeg hadde slett ikke sett dette for meg, da jeg startet denne bloggen.

Andøya for skifte

Etter 20 år på Andøya (1979 – 1999) kan jeg sikkert beskyldes for lokalpatriotisme i vurderingen av vedtaket om å legge ned flystasjonen. Men i likhet med andværingene sjøl, har jeg satt meg inn i saken, og mener vedtaket er uforsvarlig fra alle vinkler – ikke minst forsvarspolitisk og økonomisk.

Det er bra at Ap i siste runde følger opp sitt tidligere løfte om å vurdere nye opplysninger i saken. Selv om Venstre og Ola Elvestuen har gjort en god jobb i saken, er det åpenbart at bare et regjeringsskifte kan bidra til at saken reelt tas opp på ny.

Uten rettferdssans

Venstrefolk uten andre argumenter mener også min jobb i Norges Taxiforbund forklarer alt av mitt kraftige engasjement mot piratvirksomheten Uber, og alle deres støttespillere. Det er helt feil, og er lett å se hvis man gidder å høre etter. Det gjør Venstre ikke.

Det er ingen norske næringsutøvere som  i nyere tid har vært utsatt for et slikt røvertokt som drosjenæringen. Politikere som ikke ser og forstår raseriet dette skaper hos dem som blir fraranet deler av levebrødet hver dag – av folk som bryter loven og snyter på skatten, de har ikke den moralske habitus som politiske lederstillinger krever, etter mitt syn.

Jeg er sikker på at rettferdigheten vil skje fyllest etterhvert uansett valgresultat. Men jeg stemmer ikke på partier som ikke tar klart avstand fra denne uretten, men tvert har folk i sin midte som faktisk støtter den – og lar dem slippe unna med det.

Svakt lederskap

Jeg har sans for Erna som statsminister, men på samme måte som hun lar Listhaug herje, lar hun folk som Heidi Nordby Lunde og andre i egne rekker, får promotere hårreisende holdninger og interessekamp for amerikansk bøllekapital.

Hege Ulstein er inne på noe i denne kommentaren i dag, «Solbergs doble standard». Drosjenæringen opplever den samme tausheten om Ubers vedvarende kriminelle virksomhet. Det er denne tause legitimeringen fra hele det borgerlige spekteret som gjør at det ennå ikke har tatt slutt. Rettsapparatet har talt, Uber driter i det, og de borgerlige partiene toer sine hender.

Det er populisme av verste sort – gi inntrykk av at en tjeneste kan leveres til priser under det den  faktisk koster å produsere. I tillegg framstilles det som innovativt å flytte makt og penger fra norske arbeidstakere til utenlandske eiere i skatteparadis.

Derfor håper jeg på et regjeringsskifte, og stemmer for første gang i mitt liv på et annet parti enn Venstre. Takke meg til et bredt og moderat sosialdemokrati med forankring i fagbevegelse og folk flest, enn holdningsløse liberalister uten respekt for arbeidsfolk og småbedriftseiere.