Politikere uten rettskaffenhet må holdes langt unna innflytelse. Derfor bør Venstre få en pause under sperregrensen.

Mens Erna Solberg legger seg mot sentrum for å kapre velgerne som ikke liker for mye blå politikk,  og forsikrer at regjeringen motarbeider arbeidslivskriminalitet og sosial dumping,  jobber de borgerlige liberalistene for det motsatte.

Uten et oppgjør med disse, er ikke statsministeren troverdig. Men det er større grunn til å forvente at de blir satt på plass i Høyre, endog i Fremskrittspartiet, enn i «sentrumspartiet» Venstre. Dette er faktisk den store endringen ved dette valget.

Venstre kan ikke lenger oppfattes som en garantist for en politikk mot sentrum, men kan like gjerne skaffe flertall for en mørkeblå politikk på viktige områder som nærings- og arbeidslivspolitikk. Et tredje høyreparti har ikke Norge bruk for.

Små forskjeller

Som mange andre i det politiske sentrum, har jeg sans for både Erna og Jonas. Begge vil være gode statsministrene og ingen vil i utgangspunkt føre ekstrem politikk. Forskjellene er små, de vil bli forstørret i valgkampen. Mens Ap vil forsøke å blåse opp venstre/høyre-dimensjonen, vil Erna gjøre sitt beste for å redusere den. De flytende velgerne i sentrum vil nemlig ikke ha for mye blå politikk. Like lite som en mørkerød.

Høyresiden forsøker å skremme med at Rødt kan få innflytelse på et Ap i regjeringen. Meg skremmer det mye mer at en hel gjeng med liberalistiske undergravere av den norske samfunnsmodellen har så stort spillerom på borgerlige side.

Legeforeningen

Den norske legeforeningen er ikke kjent som politisk aktør, men kritiserer Delingsøkonomiutvalget for å ta for lett på konsekvensene delingsøkonomien kan ha for det norske arbeidslivet. Den «kan på sikt få store konsekvenser for vår velferd. Det er derfor svært viktig å ta vare på og videreutvikle det velorganiserte arbeidslivet vi har i Norge».

Dette er den viktigste, reelle konfliktlinjen mellom regjeringsalternativene nå. Den går inne i den borgerlige leiren. Erna vil nok holde de mørkeblå i øra. Men i Venstre er det fritt fram.

Ren humbug

Debatten om «delingsøkonomien» illustrerer hvordan liberalistene er klare til å innføre amerikanisert arbeidsliv i Norge. En ting er at de er grovt uryddige i definisjonene, og ikke skiller mellom deling av gjenstander og arbeidskraft (og da er det ikke lenger deling). Man kan bruke andre betegnelser – plattformøkonomi, «collaborativ economy» (som EU benytter), gig-økonomi.

Poenget er næringsvirksomhet på digitale plattformer, og hvordan dette skal reguleres for å sikre arbeidstakeres rettigheter og likeverd i samfunnet. (Den reelle delingsøkonomien, hvor eiendelen er det vesentlige, berøres i liten grad av dette).

Når pirattaxiselskapet Uber er brukt som «delingsøkonomiens» flaggskip, er det ren humbug, og et resultat av selskapets eget PR-spin. Myndigheter og rettsapparat i Norden og i EU har skutt ned dette. Det samme har skattemyndighetene. Da kan folk kalle det hva de vil. Rettslig sett er det persontransport mot vederlag, altså drosjevirksomhet.

Samtidig kan modellen (om selve virksomheten hadde vært lovlig) gjerne kalles plattformøkonomi. Som sådan er forretningsmodellen rigget for sosial dumping.

De som støtter dette, avslører seg som ytterliggående langs flere dimensjoner, hvorav først den fjerde handler om drosjepolitikk:

Under moralgrensen

Jeg anklager dem på flere punkter:

1: Aksept for lovbrudd som politisk pressmiddel. Uber har drevet organisert piratvirksomhet i to og et halvt år, sjåførene straffes, prisfordelen er avslørt som moms- og skattesvindel. Liberalistene synes det er greit. Ingen uttalelser om at «vi skal høre på hva dere foreslår, men slutt med lovbruddene først».

2: Aksept for konkurranse på ulike vilkår. Uber har krevd særregler basert på påstander om at det er noe annen enn taxi (samkjøring, transportdeling). Det er avvist av myndigheter og rettsvesen, men aktivt støttet av det (forrige) borgerlige byrådet i Oslo (med Stian Berger Røsland (H) og Guri Melby (V) i spissen), og av Abelia, som tok lovbrytende Uber opp som medlem, uten betenkeligheter. Det samme gjorde IKT Norge. (Begge satt i Delingsøkonomiutvalget, sammen med broren til en Uber-aktivist! Pussig at de leverte bestillingsverket Uber ville ha?).

3: Ja til flytting av lokal norsk verdiskaping til inntekt for dem som utfører et arbeid, til utenlandske firma i skatteparadis, som har all makt over, men ikke tar noe ansvar for de som utfører det samme arbeidet. Rett og slett en flytting av penger fra arbeidstakere og velferdsstaten til eiersiden uten skatt. En modell for sosial dumping og for et løsarbeidersamfunn med all makt hos plattformeier. Et grovt angrep på hele den norske samfunnsmodellen.

4: Demontering av taxi som tilbud innenfor en helhetlig kollektivtransport, og med dekning døgnet rundt i hele landet. Uten debatt. Uten innsikt i konsekvensene.  (For eksempel enorme offentlige utgiftsøkninger til transport av barn, pasienter, funksjonshemmede i egen regi).

Hver for seg og i sum er dette ren ekstremisme. De to første er ikke bare det, men også under moralgrensen. Da snakker vi ikke om saklig uenighet som skal respekteres, men en uakseptabel mangel på rettskaffenhet og rettferdighetssans.

Et grovt brudd med grunnleggende verdier for det Venstre jeg har vært medlem av siden 1972, og fram til nylig.

Ekstremister

Det er greit å henge bjella på katten, siden det er politikere som ber om folks tillit, og opererer i det åpne rom. Den verste er selvsagt Heidi Nordby Lunde (H) som aktivt oppfordrer Uber til lovbrudd i den hensikt å presse fram lovendringer. Hun ble premiert med opprykk på Oslo Høyres liste.

En «god» nummer to er Guri Melby (V), som var ansvarlig byråd for drosjepolitikken i Oslo, og benytter posisjonen til å dolke hele næringen i ryggen ved å promotere piratvirksomhet og foreslå særlover tilpasset Uber. Det verste makkverket jeg har sett fra et offentlig organ til et annet.  I senere tid – etter at Ubers sjåfører er straffet i hundretall og enda flere er tatt for skatte- og momssnyteri – står hun på talerstolen i Oslo bystyre og skryter av å bruke Uber fordi «det er billig».

Lederne i de borgerlige ungdomsorganisasjonene er også frontkjempere for Uber, og lirer av seg de mest hårreisende argumentasjonsrekker om drosjer. Null peiling, Ubers narrativ er slukt med søkke og snøre. PR-agentene skrev budskapet. Like ille er kommentarer og ledere i Aftenposten og Dagbladet.

Andre klakører er stortingsrepresentantene Sveinung Rotevatn (V), Henrik Asheim (H), Peter Christian Frølich (H) (sosial dumping bryr jeg meg ikke om, sa han i et møte), Erik Skutle (H) (også kjent for en Ikea-tur).

Dette er de fremste av de borgerligere høyreradikalerne – ikke verdikonservative i Høyre, ikke sosialliberale i Venstre, ikke kunnskapsbaserte pragmatikere i Frp, men ideologiske liberalister.

Vi kan nok også ta med en stor dose klassearroganse, side de avslører en total mangel på evne og vilje til å identifisere seg med en drosjesjåfør – det være seg en innvandrer som ansatt sjåfør, eller en erfaren småbedriftseier av en drosjeeier. Disse er «monopolister som fortjener konkurranse» fra en dopet, skattesnytende piratvirksomhet, til tross for at de bare følger de lover samfunnet har fastsatt for dem.

Korrigeres de?

Nå er det slik at den sittende blå regjering har programfestet at drosjene skal være en del av kollektivpolitikken, og konstaterer at «bransjen har et viktig samfunnsoppdrag» (Fra Sundvollen-plattformen 2013). Derfor er det ikke aktuelt å gi Ubers konsept verken tillatelse eller tilgivelse. Radikalerne kjemper en tapt sak.

Politi og skatt vil arbeide videre, og etter alt å dømme straffe også selskapets leder Carl E. Endresen, som er under etterforskning. Samtidig reiser han på turné til Bergen, Stavanger og Trondheim (i morgen) med nyttige idioter fra de samme partiene som medspillere i det krampaktigePR-stuntet.

Hadde de stilt opp hvis en organisator av svart arbeid i byggebransjen kom på besøk? Hvor er holdningene?

I Høyre og Frp finnes folk med kunnskap og respekt, som sier ja til å møte næringen, og som setter  seg inn i saken. Derfor er de rabiate holdt i ørene, og de når ikke fram.

I Venstre er det ikke noe slikt lederskap, heller ingen synlig kompetanse på feltet. Derfor ender Venstre med det mest ytterliggående programmet, det eneste som faktisk åpner for Uber, etter bestemmelser i hvert løyveoområde.  Så vet vi jo at Venstre i disse byene står klar med den røde løper for piratene, om de vil komme tilbake.

En fantastisk miljøpolitikk når 10.000 inntil 10 år gamle biler skal kjøre rundt etter drosjekunder i Bergen og Oslo.

For særinteressen

I debattene om delingsøkonomi og Uber på Venstres medlemssider, ble motstanderne ofte i beit for argumenter. Da var det greit å forsøke å utdefinere meg, som talsmann for drosjenæringen.  (Venstre er jo veldig opptatt av å være uavhengig av særinteresser. Veldig bra. Men det betyr jo ikke at man ikke skal sette seg inn i saken, og høre på dem som kan, og som berøres av politikken).

Realiteten er en annen: For det første er drosjelovverket vedtatt av samfunnshensyn og bare det.«Særinteressene» jeg har snakket for, er i høyden at en næring bør ha krav på forutsigbarhet i rammevilkår, og rammer som gjør det mulig å tjene en vanlig, anstendig norsk lønn innenfor vanlig arbeidstid.

(At dette allerede er et problem i Oslo, skyldes de samme høyrekreftenes kvasiliberalisering gjennom de siste 15 årene. De små sentralene med høyest priser er Oslo Høyres ektefødte hjertebarn, med Oslo Venstres fødselshjelp, husk det»).

Den faktiske særinteressen i dette, er det amerikanske bølleselskapet Uber. Samtlige personer nevnt over her har i lang tid vært rene talspersoner for denne bedriften. Det hadde ikke vært verre i ensidighet og iver om de hadde vært betalt for det.

Korrupsjon

I en tråd i Stavanger Aftenblad nylig (15/6), var det en innsender som sa dette ganske bra:

Helge Samuelsen:

«Registrerer at FrP og Venstre er for bevisst forskjellsbehandling. Dette selvsagt basert på en noe misforstått symbolpolitikk…

.. er de bare for å gi særfordeler til et globalisert firma som skor seg på nettopp å få slike særfordeler?

Ellers er det på tide politikere generelt begynner å lære seg at deres rolle i forhold til privat næringsvirksomhet er å legge forholdene til rette, sette eventuelle standarder, og ha et lovverk og prosedyrer som er like for alle aktører. Å gå et selskaps ærend er å betrakte som korrupsjon og langt utenfor demokratiets spilleregler. Kanskje en politikerlisens med påtvungen opplæring er nødvendig?»

Det finnes INGEN saklig grunn til å kalle Uber for delingsøkonomi. Eneste motiv for å gjøre det, er å gå Ubers ærend. Dette er ikke lenger noe å diskutere, det er fastslått av rettsinstanser i hele Europa. Det vises også ved at selv Uber-vennene i Delingsøkonomiutvalget ga opp det politisk umulige kravet om særregler. I stedet må Uber gis adgang ved å rasere hele lovverket for drosjevirksomhet.

Venstre ytterst

Da gjør altså Venstre det fantastiske, og plasserer et programpunkt om drosjeløyver under kapitlet «delingsøkonomi» i programmet. Og sier ikke ett ord om drosjenes plass under transport.

Slik kan hele Venstre avsløre sin inkompetanse, og sitt knefall for sine høyreradikale populister (billig taxi til folket – drit i om sjåførene tjener penger på arbeidet!). Hvert fylke sin lov!

Slik kan liberalistene klappe, mens de sosialliberale sitter tilbake og ikke forstår hva det handler om. «Vi har ikke satt oss inn i saken, og «Venstre står jo for så mye annet som er bra», som jeg fikk høre etter at jeg meldte meg ut.

Nei, venstrefolk. Det holder ikke. Ta en pause utenfor makt, og tenk over hvor dere skal være i det politiske landskapet. Trine snakker om et parti for kunnskap, mot populisme. Nettopp.

Forstå hva det betyr! Ikke snu det trill rundt.

Venstre vil bekjempe sosial dumping, står det i programutkastet, men det er jo ikke troverdig når man samtidig hyller, og vil legge til rette for forretningsmodeller som er basert på nettopp det.

Sentrumsposisjonen på høyre-venstre-aksen er etter min mening partiets viktigste politiske kapital. Det handler om den fornuftige balansen mellom arbeid og kapital, mellom stat og individ, for å sikre alle mennesker optimal grad av frihet i et fellesskap. Skillet er klart mot dogmatikk og fløypolitikk på begge sider.

Denne posisjonen forkludres av folk som roter til det viktige skillet mellom sosialliberalismen og den høyreorienterte økonomiske liberalismen, som vil sementere Venstre innenfor en borgerlig blokk, og som tar standpunkter som ligger til høyre for Høyre og Frp i viktige spørsmål.

(Det er også andre sider ved partiets profilering og opptreden som har gjort at ambisjonene om å bli et mellomstort parti i sentrum har mislykkes, men det er en sak for seg).

Den gylne mellomvegen 

Den nordiske modellen for velferdssamfunn og arbeidsliv er langt på vei blitt felleseie, men Venstres rolle som en stabil faktor i sentrum, fri fra særinteresser og med en pragmatisk og kunnskapsbasert tilnærming til saker, er ikke mindre viktig av den grunn. Den gylne mellomvegen. Da er det ikke likegyldig om man oppfatter seg som sosialliberal eller liberalist. Det siste er en fløyposisjon, som regel med en sterk ideologisk dogmatikk for markedets og kapitalens frihet.

Jeg skrev sist om kravet til kompetanse og nysgjerrighet fra politikere – i møte med eksperter på ulike samfunnsområder.  Noen av disse har selvsagt også egeninteresser, men det er ikke vanskelig å sortere hva som er hva i møte med dem som har skoen på i virkelighetens verden.  Alle kan tåle motstand hvis den er saklig og samfunnsmessig begrunnet. Men ingen skal tåle likegyldighet og ignorering av kunnskap.

Verdisvikt

Min egen liberale ryggmargsrefleks trigges av alle former for urettferdighet og maktmisbruk. Maktarroganse er noe vi liberale reagerer skarpt på, særlig når vi mener det er basert på inkompetanse og dårlige prosesser.  Vi hater at ”makta rår” – uten åpen debatt, prøving av argumenter, fornuftsbaserte avveininger og konklusjoner.

Når Venstre svikter disse verdiene, sier jeg takk for meg etter 45 års medlemskap og tidvis høy aktivitet i partiet. Det skyldes den arrogansen – og ignoransen – jeg har sett fra Venstre på det saksfeltet jeg jobber med til daglig, spesielt i møtet med en amerikansk råkapitalisme som utfordrer sentrale verdier i den norske velferds- og arbeidslivsmodellen.

Naivitet eller verdisvikt? 

Selskapet Uber burde være enkelt å avsløre. Mange har gjort det, inkludert Samferdselsdepartementet, politi og domstoler. Så hvordan kan det ha seg at sentrale venstrefolk legger seg flate for en slik virksomhet?  Er det en reell politisk høyredreining eller er det bare populistisk naivitet og kunnskapsløshet?

Populisme

En beskrivelse av populisme kan være å ta politiske standpunkter basert på hva en tror vil være populært blant potensielle velgere – og gi dem det de vil ha for å få deres stemmer. Uten å være så nøye med kunnskapsgrunnlag, fakta, prosesser, motforestillinger.

Populismen i Uber-saken er åpenbar: ”Billig taxi til folket”, koblet til enkelheten i en app som en verdensvant målgruppe kan bruke både i USA og Norge.  Legg på litt retorikk om innovasjon, teknologi, eksisterende næringers konservatisme og reguleringers håpløshet, så er kampen vunnet. Vi står på framtidens side, mot luditter og motstandere av farge-TV.

Dermed er bagatellmessige realiteter spilt ut av banen som relevante faktorer: At det er en kamp om markedsmakt og inntekter gjennom bevisste og utgiftsbesparende lovbrudd, prisdumping basert på en kombinasjon av skattesnyteri, sosial dumping og subsidiering, løgnhistorier om samkjøring og delingsøkonomi.

Reelt sett dreier saken seg om arbeidsliv og transportpolitikk, men det er jo narrativets hensikt å skjule dette. Det handler jo om å vinne PR-krigen om virkelighetsbeskrivelsen. At lovens hensikt er tilgjengelig transport døgnet rundt og anstendige arbeidsforhold for dem som utfører jobben, nevnes aldri med et ord av de som vil ha liberalisering for enhver pris. Men det er altså det de vil fjerne.

Hva er Uber?

Ubers geniale forretningsidé er å tilrane seg store deler av lokal verdiskaping på verdensbasis bare ved å skaffe markedsmonopol på en app. I et USA med en svært begrenset kollektivtransport og en drosjenæring med omsettelige kvoter eid av finansfolk, har det gått relativt (,men slett ikke helt) greit å få en sterk markedsposisjon. Der er også arbeidsmarkedet fullt av desperate folk som tar det de bys for å dekke umiddelbare pengebehov.

Overført til Norge vil Ubers modell bety at 25 – 42 prosent av brutto verdiskaping i drosjetransport flyttes fra lokale småbedrifter (selvstendige drosjeeiere og deres samvirkeselskaper) til selskaper i skatteparadis, mens de som kjører bilen blir sittende igjen med knapper og glansbilder – om inntektene beskattes og alle utgifter regnes med.

Denne kommersielle ”delingsøkonomien” flytter all makt til kapitalsiden – plattformeieren – og gjør de som utfører den faktiske tjenesten, til slaver. LOs advarsel om et løsarbeidersamfunn er høyst relevant, men Venstres Sveinung Rotevatn er alltid på pletten som motdebattant.

Jo, selvsagt skal selvstendiges rettigheter styrkes, men det er det stikk motsatte som skjer i denne gig-økonomien. Norske drosjeeiere er allerede selvstendig næringsdrivende, som Venstre vil fjerne til fordel for kapitalmakt. (Dette gjelder ikke bare Uber-modellen, men også Oslo Venstres iver etter å flytte løyvene fra drosjeeierne til kapitalforetak. Nok et utslag av høyredreining).

Kontrakten mellom Uber og deres ”partnere” er meget presist beskrevet slik:

”En meget amerikansk måte å iscenesette et forhold mellom to parter som ikke er likestilte. Sjåførene frasier seg alle rettigheter, påtar seg et vell av plikter og får nesten ikke  noe  i gjengjeld”. ”Det er ikke noe vi normalt aksepterer i dansk rett, og heller ikke noe vi pleier å akseptere på arbeidsmarkedet”. (Professor Henning Jørgensen ved Aalborg Universitet til avisen.dk, 7/7 2016).

Uber-klakørene i Unge Venstre og Oslo Venstre vil ikke bare akseptere den, de synes åpenbart det er en innovativ forretningsmodell.

Sakens kjerne

Dette er sakens kjerne for meg. Flytting av makt og verdiskaping fra dem som utfører en tjeneste til en plattformeier i skatteparadis er en ekstrem høyresidepolitikk. Det tapper både arbeidstakerne og velferdssamfunnet. 

Standpunkt for Uber som ”delingsøkonomi”  – og null omtale av taxi i transportkapitlet i programmet – innebærer i tillegg en demontering av kollektivtilbudets fleksible ledd, uten at det er snev av tegn til en kunnskapsbasert intern diskusjon i Venstre om dette. Helt useriøst. 

Hva mener venstrefolk, egentlig? 

Jeg er rimelig sikker på at venstrefolk flest ikke er tilhenger av dette, og da er vi inne på kvalitetssikring og politiske prosesser igjen.

Normalt vil dette skje gjennom partienes folk i Stortingets fagkomiteer og deres respektive rådgivere. I Venstre har vi denne perioden hatt et medlem i transportkomiteen, som det har vært komplett umulig å få kontakt med fra drosjenæringens side.  Abid Q. Raja er den eneste representanten i komiteen vi ikke har klart å få et møte med, ei heller ett eneste ord til næringen gjennom et intervju i medlemsbladet – tross utallige invitasjoner.

Når formelle henvendelser fra forbundets leder ikke er besvart, har jeg selv forsøkt å få kontakt gjennom kjente i partiets ledelse. Nærmest som en varsler. Jeg har hatt et par møter, men det stanset opp med en transportpolitisk talsmann som ikke svarer på forespørsler fra en leder i Norges Taxiforbund.

Konklusjon: Drosjeeiere eller andre i næringen er åpenbart ikke i partiets målgruppe. Venstre vil ikke mene noe om drosjer. I programforslaget som skal behandles, står det ikke noe om drosjer der det burde ha gjort det, under kollektivtransport.

Derimot kom dråpen som fikk meg til å slette medlemssgiroen som lå på overtid i nettbanken:

Landsstyret innstiller på at en programpost om at spørsmålet om løyve eller ikke løyve skal være opp til hvert enkelt fylke, og plasserer det underkapitlet ”Delingsøkonomi”.

Helt fantastisk. Den ultimate bekreftelsen på partiets inkompetanse og knefall for Uber-lobbyen. Hvert fylke sin lov. Totalt uaktuelt å få noe flertall for selvsagt, men det blir nok feiret som en seier av Uber, som leter etter halmstrå for å kunne fortsette sin ulovlige virksomhet.  Pytt med dem det går utover.

Drosje-fobi?

Denne drosjefobien (tror nesten jeg må kalle frykten for å si noe om drosjenes rolle i transportsystemet for det) er egentlig ganske underlig.

Venstre har lenge vært det fremste kollektivpartiet, og burde enkelt se drosjenes rolle i systemet. Når den blå-blå regjeringen har dette i sin politiske plattform, skulle det vil heller ikke være politisk vanskelig: «Drosjepolitikken skal ses på som en del av kollektivpolitikken, og bransjen har et viktig samfunnsoppdrag».  Er Venstre uenig i det?

Den andre pilaren bak lovverket er forståelsen av at markedet ikke er selvregulerende, og at markedsbalanse og en sunn næring derfor bare kan ivaretas gjennom en regulering.

Det siste er jo årsaken til at alle forslag om deregulering som er kommet med jevne mellomrom siden 1970-tallet, har falt. Etter tre års internseminarer i regjeringspartiene kom politisk ledelse i Samferdselsdepartementet til samme konklusjon:  Drosjeløyver og behovsprøving (antallsregulering) skal bestå. Tilgjengelighet og samfunnsoppdrag trumfet nok en gang blårussens skrivebordsteorier.

Men Venstre forble tause.

Unntatt uber-lobbyistene. Etter at flere hundre ubersjåfører er tatt for skatte- og momsunndragelser, etter at over hundre har fått inndratt førerkort og all inntekt, står Guri Melby på talerstolen i Oslo bystyre (februar 2017) og forteller at hun benytter pirattjenesten, og hvor billig den er.

Mens det er et vell av faglige utredninger fra Transportøkonomisk Institutt og andre som viser hvorfor drosjer er regulert i ulike former i alle siviliserte land, kan Sveinung fortelle meg i en e-post  ”at Venstre er opne for å sjå på endringar i løyvesystemet i tråd med tilrådinga frå delingsøkonomiutvalet”.

Et utvalg blottet for transportfaglig kompetanse og mandat, med fem av ni medlemmer med tilknytning til Uber.

Regjeringen har allerede skutt ned forslaget om å fjerne løyvekravet. Men Uber og deres venner står på. Sender flere inn i strafferegisteret, hyller lovbryterne for innovativ tenkning. Legitimerer lovbrudd som politisk strategi. Og alle som sier noe om saken i Venstre, har overtatt det som var en sær, mørkeblå posisjon på høyre ytterfløy.

Useriøst parti – null i terningkast.

De selvstendige drosjeeierne i Norge, i all hovedsak organisert i selveide sentraler, kunne ha vært en utmerket målgruppe for Venstre. En av landets fremste næringer for integrering, med derav følgende fordeler og utfordringer, kunne kanskje også ha vært av interesse å snakke med.

Men: Abids og ledelsens taushet sammen med Guris, Unge Venstres og andres aktivisme for Uber gjør i sum at Venstre er blitt det parti taxiforbundet nå må advare mot å stemme på.  Det eneste som i programs form åpner for Uber, herunder en ubegrenset mengde privatbiler som «drosjer» i storbyene (hvilken miljøpolitikk!). Og altså det eneste som verken vil høre på næringen eller fortelle den hva det selv mener.

Derav overskriften på denne teksten. Derav et terningkast som ikke når opp til 1, men får en blank side, når jeg i juni skal oppsummere partienes holdning til næringen i denne stortingsperioden.

Det er jo flaut for meg som kjent venstremann i næringen. Det er ikke derfor jeg melder meg ut, men fordi jeg ikke kan stemme på et parti som opptrer på denne måten, som ikke kan svare på de enkleste spørsmål, og som lar kunnskapsløs blåruss legge premissene for politikken.

Snakket noen om åpenhet? Folk først? Kunnskapsparti? Sosialliberalt?