Kategori: Liberalisme

Urbanpopulismens arroganse

Posted on by Atle Hagtun
Urbanpopulismens arroganse

Hvem er mest populistiske av arrogante «liberale» i skravleklassen  og harrytasser i Frp-segmentet? 

Det er alltid nyttig å se ting litt fra den andre siden. Etter 12 år i Venstres stortingsgruppe, har jeg nå jobbet seks år i taxibransjen. Litt som deltidssjåfør, men hovedsakelig som kommunikasjonssjef og nå redaktør i 60 prosents stilling i Norges Taxiforbund.

Jeg holdt nylig et innlegg på DNs konferanse om delingsøkonomi, som jeg kalte «Når en næring blir ideologisk kasteball». Erfaringene fra skravleklassens ukritiske aksept av bøllevirksomheten Uber (se forrige blogg) får meg til å stille spørsmålet i starten her.

For meg er det å være liberal  å være fordomsfri (så langt som mulig), respektfull overfor alle mennesker, sannhetssøkende og pragmatisk – på grunnlag av et solid verdigrunnlag av frihet, likeverd og åpent demokrati.

Jeg forventer at politikk baseres på kunnskap, og at beslutninger tas av folk som har satt seg inn i sakene. Uenighet er helt OK, men da er det fint å vite hva det skyldes: Ulikt idégrunnlag? Ulike materielle interesser og ståsted? Ulikt kunnskapsnivå?

Er det mulig med dialog? Kan eventuell ulike oppfatning av faktagrunnlaget ryddes av veien?

På det grunnlaget kan de gode løsningene finnes, i seriøse og grundige prosesser, der også et kunnskapsbasert embetsverk spiller en viktig rolle. Det fortjener vi alle. Vi kan tåle å tape hvis motparten har bedre argumenter og prosessen har gått ordentlig for seg.

Avmakt og politikerforakt skapes når disse viktige spillereglene i demokratiet ikke følges.

Verst er ideologene, som har så sterke meninger om hvordan ting skal fungere i teorien, at de ikke er åpne for fakta og dialog, og heller ikke viser respekt for dem de skal bestemme over. Dogmatisk sosialisme var, som sagt før, verst i min ungdom, men i dag er det liberalistene som er de farlige, og fordomsfulle. Med frihetens fane hevet, er de ofte autoritære undertrykkere.

Jeg liker Venstres slagord «Folk først». Og jeg liker veldig godt formuleringen i prinsipprogrammet om at Venstre «tror på kraften i de bedre argumenter». I en sammenheng har jeg også etterlyst «Dørums metode» i dagens Venstre. Odd Einar Dørum fikk som statsråd enorm respekt hos mange av sine undersåtter i såvel samferdsels- som justissektoren, fordi han oppsøkte dem, hørte hva de sa, viste respekt. Han gjorde slett ikke alltid som de sa, men han fortalte i tilfelle hvorfor.

Ikke slik med tilhengerne av Uber – ukritisk og uriktig definert som «delingsøkonomi», og dermed gjenstand for særbehandling i forhold til de som fra før tilbyr samme tjeneste – persontransport mot vederlag. Godt definert og regulert i lovverket.

Skravleklassen – herunder sentrale medier, økonomiprofessorer, teknologifriker – og populistiske politikere roper hurra, og avlyser all saksdebatt som bakstreveri.

Det er da jeg – også som velger – må stille meg spørsmålet: Hva står disse menneskene for? Er de bevisste liberalister som mener markedskrefter og frekkhet skal rå uansett konsekvenser? Eller er det bare en populistisk refleks som sier at når noe som synes å være «kult, billig og innovativt», så er det bra. Det gjelder jo å være på modernitetens side?

Synes de virkelig det er greit at en virksomhet bevisst bryter lovene, at verdiskapning i Norge flyttes til skatteparadis, at all makt gis til arbeidsgiversiden (som nekter å ta ansvar for å være det) og fremmer sosial dumping? Eller er de bare naive?

For drosjenæringen – som har vært en ideologisk kasteball i flere år nå – ble skapet satt på plass da Samferdselsdepartementet den 5. september redegjorde for sitt arbeid med lovverket, og sa at løyvekrav og behovsprøving skal bestå. Og – i Ubers og Abelias nærvær – sa klart at Ubers virksomhet i Norge er og forblir lovstridig.

Sånn sett er debatten i realiteten over.

Men hva skjedde? Hvordan kan Unge Venstre og Guri Melby som byråd med ansvar for en næring, havne i en slik liberalistisk – eventuelt populistisk – glideflukt?  Er det et symptom på en generell høyredreining i deler av partiet? Folk som bevisst ønsker å utviske skillet mellom å være sosialliberal og liberalist? Som ikke forstår at Venstre ikke har noe å gjøre på høyre ytterside av H og Frp?

Også i Høyre og Frp foregår en ideologisk kamp mellom liberalister og moderate, mellom ideologer og pragmatikere. Ideologene der er satt på plass når de politisk ansvarlige på saksfeltet, med faglig tyngde i departementet i ryggen, har satt skapet på plass. Kraften i de bedre argumenter ble tatt i bruk. Særbehandling er avvist.

Underveis er Venstre det eneste partiet i transportkomiteen det ikke har vært mulig for ledelsen i Norges Taxiforbund å få kontakt med, eller så mye som et pip fra om de grunnleggende elementene i lovverket.  Mens Frp har vært på den motsatte siden, i vilje til å høre på og møte i åpen debatt og informasjonsutveksling. Elementær høflighet, egentlig.

Skravleklassens urbanpopulisme er ganske ufyselig med sin kombinasjon av skråsikre meninger og åpenbar mangel på både kunnskap og respekt. At disse holdningene får spille fritt i store medier er en journalistfaglig skandale. Aftenposten og DN gir ikke solid bakgrunn for egne meninger, men blander journalistikken med et politisk og kommersielt korstog for det de tror er innovasjon, men som i realiteten like gjerne kan være gigantiske tilbakeskritt for samfunnet.

At Venstre infiseres av dette, liker jeg også mildt sagt dårlig. Så dårlig at jeg ikke er sikker på hva jeg kommer til å stemme neste år. Jeg vil ha et parti og kandidater som klarer å manøvrere i de grunnleggende verdivalgene som viser seg også i de «små» sakene. Og som kan stå ansikt til ansikt med dem deres beslutninger angår.

Den store delingsbløffen

Posted on by Atle Hagtun

 

cropped-atle3best.jpgDeling av ressurser er veldig bra. Når idealistisk og miljøvennlig praksis blandes sammen med kynisk råkapitalisme, må en spørre seg hvor det er blitt av verdikompasset og kritisk sans hos de som jubler. 

Den nordiske samfunnsmodellen er basert på likeverd, maktbalanse mellom arbeid og kapital, felles ønske om velferd og rettferdighet for alle. Markedsøkonomi og frihet for entreprenører, kombinert med skatter og avgifter som gir utdanning, helse og velferd til alle samfunnsmedlemmer. Reguleringer der markedet bevislig ikke strekker til på egenhånd.

Utfordringen mot denne modellen kommer i dag først og fremst fra den ytre høyresiden. Sosialismen er død. Liberalister har aldri stått sterkt i Norge, men de kan vinne fram hvis ideologisk slapphet i de borgerlige partiene lar dem slippe til. Samtidig har de styrke fra internasjonal kapital og høyreorienterte politikere i EU, USA og andre samfunn som påvirker våre rammebetingelser.

Debatten om delingsøkonomi har vært en underlig opplevelse. Plutselig har nemlig norsk offentlighet funnet ut at dette nærmest er den nye oljen, og noe så innovativt og epokegjørende at all saklig debatt om enkeltnæringer er avlyst før den har begynt. Her handler det nemlig om for eller mot – enten på parti med framtiden – eller i klasse med luditter og de som var mot farge-TV.

Delingsøkonomien kan med god grunn kalles for Keiserens nye klær. Likefullt er den positiv på mange måter, og er sikkert kommet for å bli. På transportområdet er bildeling og samkjøring utmerkede ideer.

Utleie av ledige rom er ikke noe nytt, og Airbnb er åpenbart en suksess som har gjort dette enklere for mange flere. Ikke desto mindre møter også denne virksomheten en grense, når den bikker over i hotellvirksomhet i stor skala, med konsekvenser for byers boligmarked. Grensegangen mellom hobby og næring bør ikke by på stå store problemer, mye er regulert allerede.

Den store delingsbløffen er at pirattaxivirksomheten Uber gjennom sitt spin, og en ukritisk offentlighet i form av journalister, økonomiprofessorer, teknofriker og høyresidepolitikere i alle partier – har klart å etablere seg som selve kroneksemplet på «delingsøkonomi».

Jeg er ansatt i Norges Taxiforbund, og er dermed en part i saken. Den handler imidlertid om fundamentale samfunnsverdier, og derfor tar jeg den opp her. Min blogg er personlig, og uavhengig av jobben. Men jobben har gitt meg en innsikt i temaet, som er allmennpolitisk.

Taxi er regulert i alle siviliserte land, fordi de er en del av «public transport». I Norge har dagens regjering uttrykt dette bedre enn noen tidligere, der det i plattformen heter at drosjene skal være en del av kollektivtransporten, og «har et viktig samfunnsoppdrag». Når Stortinget nylig har vedtatt krav om miljøbiler og alkolås, er det uttrykk for et fortsatt ønske om styring av dette tilbudet. Avregulering er dermed ikke på dagsorden.

Selvkjørende biler er det som kan bringe noe fundamentalt nytt inn i denne fleksible del av kollektivtransporten. De kommer, men vil selvsagt ikke være uregulert eller del av en «delingsøkonomi». Mange vil nok trenge servicehjelpere, og noen også sjåfører – mellom bakkar og berg om vinteren.

Inntil videre er drosje en manuell tjeneste. At erklærte liberalister synes det er greit at reguleringer som er gitt av samfunnshensyn (f eks tilgjengelig døgnet rundt, sikkerhet for kundene, tilbud til alle kundegrupper) oppheves, er kjent nok. Også at de mener anstendig lønn for anstendig arbeid – og arbeidstid – ikke er noe samfunnet skal bry seg med.

Mine store verdimessige spørsmålstegn stiller jeg ved at folk også i Venstre (Unge Venstre og deler av Oslo Venstre) er så begeistret for følgende:

  • En amerikansk forretningsmodell basert i skatteparadis som tar 25-30 prosent av verdiskapningen ubeskattet og ukontrollerbart ut av landet. (Til erstatning for en norsk modell basert på selvstendige næringsdrivende som samarbeider i samvirkesentraler, og betaler skatter og avgifter for hver krone i Norge).
  • En totalt ubalansert kontraktsform mellom konsepteier og dem som gjør jobben, som plasserer all makt hos den ene parten.
  • Et selskap som har lovbrudd som strategi, og brøyter seg vei med sjåførene som slaktoffer.
  • Et selskap som lyver om hva det faktisk driver med («samkjøring», eller bare en teknologisk «formidling») Uber tilbyr taxi!
  • Et selskap som forlanger konkurranse på ulike vilkår, og vil skaffe seg markedsmakt gjennom privilegerte avtaler med monopoltilbydere som Google.
  • Som benytter bøllemetoder overfor kritikere og klonkurrenter.

Reell delingsøkonomi er utmerket, men haussingen av Uber som falsk sådan, spesielt i forbindelse med NHOs årskonferanse i januar, har gått Sarons Dal en høy gang i ukritiske hallelujah-rop.

Jeg er ikke så redd for resultatet. Politiet har til nå tatt over 60 Uber-sjåfører i Oslo for piratkjøring, og flere vil det bli. inntil de må gi seg. Uber har gitt opp i Sverige, Tyskland og de fleste andre europeiske land. (Gjelder Uber pop, som bruker private bileiere, ikke formidling til godkjente taxier).

Tross alt har vi et demokratisk system, og en forvaltning som sørger for at sakene kommer ned på jorda når reglene skal vurderes og utformes. Hvis man vil ha alkolås i drosjene, og mener de har et viktig samfunnsoppdrag, kan man ikke samtidig fjerne lovhjemlene som gjør det mulig.

Hvis man vil redusere biltrafikk og forurensninger i byene , slipper man ikke løs et ubegrenset antall privatbiler, inntil 10 år gamle, på leting etter taxikunder.

Men det bekymrer meg at folk i mediene og i det sosialliberale Venstre er så populistiske i møte med nytale og humbug, bare man bruker de rette honnørordene: «Innovasjon, ny teknologi, nye forretningsmodeller».  Enda verre hvis det er en reell, ideologisk glideflukt – mot amerikanisering av norsk arbeidsliv. Det er utmerket hvis folk med noe å selge (kunnskap og ferdigheter som etterspørres og betales godt) er selvstendige. Å gjøre ufaglærte til kontraktører, er et opplegg for sosial dumping.

Førsteutkastet til Venstres nye program har en utmerket omtale av delingsøkonomien, og ingen forslag om å fjerne taxi som del av kollektivtrafikken. Forslaget til landsmøteuttalelse fra Oslo Venstre ble også rensket for Uber-propagandaen.

Det er bra, og viser at partiet fortsatt er liberalt, ikke liberalistisk. Grensegangen er viktig. Det er den også mot en type urbanpopulisme, som dette kanskje handler om.

Det er ikke mitt Venstre som plasserer seg til høyre for den sttende regjeringen i slike spørsmål., eller som baserer seg på en slags urban-populisme – der alt som er billig og kult trumfer politikk basert på kunnskap og grunnleggende verdier.

Derfor skal jeg neste gang se litt mer på populismen i norsk politikk. Kanskje er noen venstrefolk mer populistiske enn Frp? De kan i alle fall være mer arrogante enn Frp, som er Stortingets høfligste parti.

Hvor viktig er høyre-venstre? 

Posted on by Atle Hagtun
Hvor viktig er høyre-venstre? 

Det er noen viktige grunnverdier i  norsk samfunns- og arbeidsliv som har overskredet eldre tiders klassekamp, og gjør at det er små forskjeller på en regjering med Ap og dagens blåblå.

Det skyldes jo at alle partier er «avideologisert» i forhold til sine historiske røtter og står for en nordisk samfunnsmodell. Fagforeningens sterke stilling, en likeverdsholdning til lønnsnivå for alt anstendig arbeid, trepartssamarbeidet, arbeidsmiljølov og andre spilleregler i arbeidslivet.

I tillegg felles anerkjennelse av markedsøkonomien som grunnleggende bra, sammen med forståelsen for dens grenser og statens viktige rolle som regulator og ramme for velferdssamfunnet.

Sånn sett er mye av høyre-venstre-dimensjonen borte i det partipolitiske mønsteret, og vi har en blåblå regjering som bruker mer penger over offentlige budsjetter enn den avgåtte rødgrønne, og skryter av det.

Pr dags dato  er det ikke noen skremmende høyrepolitikk fra dagens regjering – særlig ikke etter at den har brynt seg i Stortinget. Vi har ingen ytterliggående blå politikk på høyre-venstre-skalaen.

Arbeiderpartiet forsøker selvsagt å blåse liv i denne konfliktlinjen, men lykkes bare måtelig. Skattelettelsene er ikke formidable, og de som kommer, er mer begrunnet i vekstkraft for næringslivet enn av å skulle prioritere «de rike».

Likefullt er det internasjonale tendenser i retning økt ulikhet og mer splittede samfunn. Protestene mot de etablerte partiene og elitene i mange land, viser reaksjoner på dette. Maktbalansen har vippet for mye i kapitalens favør, og mange føler avmakt. Da er det ikke liberales oppgave å støtte ytterligere frihet for kapitalen, men se hvordan friheten kan utvides for folk flest.

Maktbalanse er et sentralt begrep for liberale. Sterke fagforeninger er nødvendige for å balansere kapitalmakten over arbeider- og middelklassen. Staten må regulere for å sikre anstendige vilkår i arbeids- og samfunnsliv. Den nordiske modellen krever årvåkenhet og bevissthet for å sikre rettigheter og velferd som er vunnet gjennom kamp.

Brexit er ingen god sak etter mitt syn, men resultatet kan føre til en etterlengtet nyvurdering av balansen mellom union og nasjonalstater, og redusere følelsen av overstyring fra Brüssel. På sikt kan det gjøre norsk EU-medlemskap mer sannsynlig. Kanskje også en snuoperasjon fra UK før de faktisk går ut.

Balansepunktet på høyre-venstre-skalaen har rykket mot høyre også i Norge gjennom de senere tiårene. Venstre har bidratt til å flytte sentrum, i tråd med samfunnsendringer som også har gjort sosialismen irrelevant. Nå kan det være på tide å se at bevegelsen må bremses opp, for ikke å ende i en blå politikk – til høyre selv for dagens regjering.

Det mest urovekkende i så måte, er deler av debatten om delingsøkonomien, der noen – også i Venstre – er ute på verdimessig sykkeltur langt fra det som er felles norsk verdigrunnlag, heri inkludert det liberale. For liberalister er det derimot kanskje greit med store inntekter til kapitalen på den ene siden, og skattesvik og sosial dumping på den andre?

Mer konkret om det etter ferien. God sommer!

Har Civita vunnet definisjonskampen?

Posted on by Atle Hagtun
Har Civita vunnet definisjonskampen?

Hvis andre definerer liberal på en måte som skaper tvil, må Venstre oftere bruke sosialliberal for å tydeliggjøre hvor partiet står. Grensene må trekkes både mot venstre og høyre side. 

Venstre er et sosialliberalt parti, ingen tvil om det. Det er også det eneste liberale partiet i Norge, og det er samme sak.

Det betyr ikke at Venstre  vinner definisjonskampen om liberal-begrepet. Da SV for noen år siden oppdaget at sosialisme var en dårlig idé, ville de bli liberale sosialister. Høyre kaller seg gjerne liberalkonservativt. Vel og bra, de er likevel fortsatt mest sosialistisk og mest konservativt, både i egne og andres øyne.

«Hvis vi er de sosialliberale, hvem er da de ordentlig liberale?», spurte reklamemannen Nils Petter Nordskar i Venstres strategiutvalg i 1999. Vi var skjønt enige om at Venstre er de ekte liberale i Norge, og vi ville bruke begrepet mer aktivt for å ta eierskap og definisjonsmakt. Ingen andre partier kalte seg bare liberalt, ingen andre var med blant de internasjonale liberale partier. Honnør-ordet beskriver vår stolte ideologiske tradisjon, og den er både sosial og radikal.

Det er liberale mennesker i alle partier, og det er fint. Liberale ideer er i Norge grunnfestet i et politisk felleseie – med bærebjelker som demokrati, uavhengig rettsstat, markedsøkonomi og det sivile samfunn. Å være et liberalt parti i sentrum er en viktig og forpliktende posisjon utover det, i alle slags politiske saker. Særlig når vippepunktet i politikken ligger nettopp der.

Likevel: Noen bruker liberal om Fremskrittspartiet, selv om det selv skriver liberalistisk. «Nyliberal» er venstresidens skjellsord mot høyreliberalismen fra Reagan, Thatcher og Milton Friedman. (Ingen venstrefolk er begeistret for dem).

Størst konkurrent om forståelsen er nok «den liberale tankesmien Civita». Høyresidens tankesmie, opprettet og finansiert av store private næringsinteresser, og med «økonomisk frihet» som prioritet nr 1 i sine statutter og målformuleringer.

Jeg har sans for Kristin Clemet, en liberalkonservativ politiker, som har gjort en god jobb organisatorisk, og ofte framstår med gode egne innlegg i samfunnsdebatten. Civita er heller ingen ekstrem tankesmie, de skal tross alt bygge flertall for borgerlig politikk i Norge.

Men Civita har altså som klart mål å utvanne forskjellen på liberal og liberalistisk – mellom det liberale sentrum og den rene næringsliberalismen. I en debatt med Venstre for noen år siden sa Clemet at de brukte liberal som samlebegrep på de borgerlige partiene, herunder Frp.

Det er heller ikke uproblematisk når venstrefolk internt bidrar til å bryte ned grensen mot ytre høyre. Som når unge venstrefolk sier de er «mer liberale enn sosialliberale», eller når en god venstremann som Sveinung Rotevatn synes det er uproblematisk at noen kaller han liberalist. (Boka «Liberalisme på norsk, Civita 2014).

Sveinung sier i boka at han «er skeptisk til endelege definisjonar av kva som er «rett» liberalisme». Det holder jeg med han i. Men politikere og partier må definere hva de/det grunnleggende står for. Da kan en ikke overse den store distansen mellom Venstres idétradisjon og høyreliberalismen.

Under Venstres landsmøte i 2016, trakk Aftenpostens kommentator Frank Rossavik fram Trine Skei Grandes bruk av liberalisme-begrepet i ledertalen. Han mente verken Dørum eller Sponheim kunne ha sagt det samme. Tja. Venstre har rett nok alltid unngått å bruke «liberalismen» som ord – nettopp fordi det er så tvetydig – og dekker begge hovedtypene av liberalisme.

Men Trine brukte det da hun snakket om utviklingen i Russland, Iran og Tyrkia. Det er vel knapt noen i Norge som er uenig i at disse landene trenger «meir libberalisme». Da er det ikke primært økonomisk liberalisme hun snakker om.

Landsmøtets fokus på barn og unges oppvekst viste også at Venstre er godt forankret i den sosiale liberalismen. Jeg synes Rossavik overdrev en tvil om hva slags liberalisme Venstre står for, men:

Når krefter med større gjennomslag enn Venstre skaper tvil om hva et liberalt grunnsyn er, kan partiet enkelt vise ståsted ved oftere å bruke begrepet sosialliberal. Uten å gi avkall på at vi er de ekte liberale. (Derfor heter denne bloggen ikke Sosialliberal stemme).

Bevisstheten om hva vi står for, som personer og parti, må gi retning når nye problemstillinger oppstår. Her er det noen tendenser jeg liker dårlig. Mer om det neste gang.

Liberal antiliberalist

Posted on by Atle Hagtun

Partiet Venstres (og min) liberalisme er, som sagt sist, humanistisk. Den handler om enkeltmenneskenes frihet – alle menneskers. Da er slagord som «Mennesket i sentrum» og «Folk først» logiske. Økonomien er virkemiddel, som staten er det.

Den klassiske og økonomiske liberalismen tar også utgangspunkt i friheten, men handler hovedsakelig om minst mulig stat, skatt og regulering, og er ofte blind for undertrykkelsen som følger i dens kjølvann. Avmakt er ufrihet, og skapes både av en autoritær stat, ensrettet kultur/religion og av en uhemmet kapitalisme.

Den økonomiske liberalismen er også forankret i sterke materielle interesser på høyresiden, og kan stå i motstrid til solidaritet og velferd for alle. Interessekamp er ikke avlyst. For millioner av mennesker er den livsviktig for å kaste av seg åk, og gi økt frihet.

Det er ikke naturlig at venstrefolk tar klassestandpukt for arbeidsgiversiden, slik det ligger i ryggmargen hos mange på høyrefløyen. Mye frigjøring er drevet fram av arbeiderbevegelser.

Liberale er for markedsøkonomi fordi den har vist seg å være det mest effektive systemet for å skape velstand og utvikling. Men de ser også markedsøkonomiens grenser og nødvendigheten av å regulere den i former som ivaretar miljø, økonomisk fordeling, arbeidstakeres rettigheter, menneskers likeverd, konkurranse på like vilkår, osv.

Kapitalinteresser og ytre høyre ønsker minst mulig pålegg, friest mulig spilleregler, vil betale minst mulig skatt, helst ikke ha plagsomme fagforeninger, ogsåvidere. Liberalistene er deres ideologiske fanebærere. Ideologien er ofte dogmatisk, som sosialismen er det.

Det er vanskeligere å være liberal, fordi det krever en grundigere vurdering av vedtaks konsekvenser. Friheten må ivaretas mest for dem som har minst av den. Staten må brukes for å skape frihet.

For liberalisten er søndagsåpne butikker en ideologisk selvfølge. For en (sosial)liberaler et spørsmål å diskutere for og imot. At drosjer er regulert forstår ikke liberalisten noe av, mens en liberaler skjønner at velfungerende kollektivtransport – også den fleksible delen av den, er bra.

Når liberalister erklærer Ayn Rand som guru, og Reagan og Thatcher som sine helter, bør det ikke være så vanskelig å vite hvor en hører hjemme.

Mange vil selvsagt befinne seg et sted i mellom, og politiske partier er ikke bare ideologiske (kanskje bare litt). Men det er altså to ulike retninger i «liberalismen», svært forskjellige i sin tilnærming til politikk. Liberalister har alltid vært en høyrefløy i Høyre. Frp definerer seg som liberalistisk, men er heller ikke entydig ideologisk. Mer om det siden.

Da jeg var med i sentralstyret i Unge Venstre på midten av 1970-tallet, skrev jeg et ideologisk notat. Etter at  jeg begynte i Venstres stortingsgruppe i 1998, pusset jeg støv av dette. Det ble oppdatert, forankret i Venstres sentralstyre i år 2000, og ligger fortsatt på partiets hjemmeside som et notat om Venstres ideologiske forankring. Det er ikke noe åndsverk fra min side, men et journalistisk sammendrag av de liberale ideene.

Skillet mellom liberal og liberalist anerkjennes ikke av alle. Noen har interesse av å blande dem sammen, som «den liberale tankesmien» Civita. Har de vunnet definisjonskampen, slik at Venstre må oppgi liberal som tydelig merkelapp? Det handler jo om å kommunisere hva man faktisk står for, og da må man ta konsekvensen hvis det blir for uklart. Frank Rossavik mente Trine Skei Grande sa noe Sponheim og Dørum ikke kunne ha sagt, da hun i landsmøtetalen nylig ville ha «meir libberalisme».

Mer om det neste gang.