Høyresiden har alltid villet redusere offentlige utgifter, og den mest ekstreme varianten av dette ser vi nå i USA. Da handler det egentlig ikke om å gjøre ting mest mulig effektivt, men om at staten skal gjøre minst mulig.

Det er den liberalistiske posisjonen. Kapitalens frihet, nei til reguleringer, nei til skatter.

Ansvarlig økonomisk politikk ligger derimot i ryggmargen hos liberale, og i det brede politiske sentrum, som også omfatter verdikonservative og sosialdemokrater. Sløsing skal vi ikke ha noe av.

Tilhengere av den norske samfunnsmodellen må gå foran i kampen mot sløsing og unødvendig byråkrati. Hvis ikke forvitrer modellen, og den legges åpen for høyresidens angrep.

Dette er selvsagt ingen ny debatt. I de 50-60 årene jeg har fulgt med og deltatt i politikken, har årlige budsjettbehandlinger i Stortinget, fylkesting og kommunestyrer fokusert på sparing og effektivisering. Det letes hvert år med lys og lykte på innsparinger, som kan gi grunnlag for å satse på nye og viktige tiltak.

Martin Beck Holte vakte oppsikt med boka «Landet som ble for rikt». Historiefortellingen hans er bestridt av mange fagfolk. Det politiske budskapet er likevel viktig å diskutere: Har tilfang av oljepenger gjort det for lett å øke offentlige utgifter på en måte som ikke er bærekraftig?

Ingen økte pengebruken mer enn Høyre og Frp i perioden fra 2013, som også Beck Holte bruker som et referanseår. Han mener det bør kuttes 4-500 milliarder kroner i statsbudsjettet, men overlater til politikerne å bestemme hvordan. Det er jo veldig lettvint. Det eneste jeg mener å ha sett han foreslå, er kutt i all støtte til frivillig sektor.

Det vil gi dramatiske konsekvenser for kulturlivet, oppvekstvilkår, sosiale tiltak – der humanitære organisasjoner ofte gjør en kjempeviktig jobb på vegne av fellesskapet. Et veldig dårlig forslag.

Sløseriombudsmannen har en viktig rolle, men her blir det ofte latterliggjørende propaganda basert på noen utypiske enkelteksempler, og der den politiske undertonen ikke er effektivitet, men nedskjæring.

De som vil bruke kutt i offentlige utgifter som ideologisk kamparena bør møte motstand, og krav om konkrete beskrivelser av hvilke kutt de vil gjøre. Først da er det mulig å ha en reell og saklig diskusjon, og avsløre faktiske motiver.

Ofte slenges det fram generelle påstander som ikke holder vann. For eksempel at nedlegging av fylkeskommunen skal spare mye. Oppgavene (videregående skoler, tannhelse, kollektivtransport, fylkesveger, regionalt kulturliv osv) forsvinner selvsagt ikke om ansvaret flyttes til ansiktsløse byråkrater i departementene. Eller til store regionkommuner som ikke finnes og ingen vil tvinge fram.

Jeg vet ikke om de mange, enorme overskridelsene i statlige bygge- og dataprosjekter er sløsing, eller bare elendig kalkulasjoner og mangel på styring.

Tiden er inne for mer nøkternhet, mer vedlikehold enn nye prosjekter, enda nøyere leting etter unødig pengebruk. Men slå tilbake høyresidens (spesielt Frps) forsøk på å kamuflere kutt i viktige samfunnsoppgaver med at det er sløsing eller unødvendig byråkrati.

Krev konkrete svar som viser konsekvensene før man tar motorsaga fatt.

Illustrasjon: Fra ytring av Cecilie Langum Becker i NRK