Et stort flertall i Norge vil antagelig støtte Senterpartiets ønsker for kraftmarkedet og strømpriser. Strøm er infrastruktur, Norge er et kaldt land. Prisene bør være forutsigbare og i samsvar med produksjonskostnadene.

Når saken ender med regjeringskrise, er det antagelig uttrykk for at handlingsrommet for å gjenopprette nasjonal kontroll over marked og prisdannelse er borte. Med mindre man vil sette EØS-avtalen og forholdet til EU generelt i spill, på et kritisk tidspunkt i internasjonal politikk.

Hvis handlingsrommet hadde vært der, burde vi jo ha sett resultat av det for lenge siden. Både Sp og Ap burde ha interesse av å gjenopprette kontroll på dette feltet. Strømprisene er hovedgrunnen til tillitsfallet for regjeringen.

Men alle utredningene, alternativene, protestene – har strandet i en konklusjon om at vi er bundet til avtaler og systemer som det vil koste for mye å komme seg ut av.

At Senterpartiet setter dette på spissen i en sak om tre direktiver som saklig sett ikke betyr noe som helst for kontroll og priser, viser at partiet ikke lenger ønsker regjeringsmakt, og setter kampen mot EU og EØS foran.

Det er veldig synd for alle oss som ønsker sentrumspolitikk i Norge. Sentrum/venstre svekkes på varig basis, så lenge Venstre og Kr F foretrekker Frp framfor Arbeiderpartiet. Landet er åpent for Høyre og Frp, med det siste som sterkeste part og premissgiver.

Slik situasjonen er blitt, har jeg full forståelse for at Støre og co måtte sette hardt mot hardt. Det er helt uforsvarlig å provosere EU med ytterligere utsettelse av energidirektivene. Altfor mye står på spill. Både EØS-avtalen og et godt forhold til EU i forhandlinger om helseberedskap og Trumps tollpolitikk er livsviktige for Norge.

Når Sp ikke en gang selv kan peke på konkrete endringer som kan gjennomføres på energiområdet uten å sette dette i spill, og Ap heller ikke ser slike muligheter, måtte konklusjonen bli som den ble.

Så er det jo slik at de samme motsetningene dras med i en borgerlig blokk der Frp skal spille Sps rolle.

Venstre og Kr. F kunne nå ta lederskap for et nytt sentrum i norsk politikk, men ser ut til å gi initiativet til Sylvi Listhaug og en stadig mer smiskende partner Erna Solberg.

Et gjennombrudd for Partiet Sentrum kunne også bidra til et styrket sentrum, i stedet for at ytterfløyene overtar.