Det handler om frihet – og maktbalanse

Det handler om frihet – og maktbalanse

Om du har et liberalt politisk ståsted er du ikke-sosialist, men også ikke-liberalist. Den norske samfunnsmodellen er verdens beste fordi den søker, og ofte finner, den gode balansen mellom ulike interesser og hensyn. Samtidig som den er basert på grunnleggende humanisme og likeverd.

Fløypartier er en trussel mot denne modellen, fordi de vil utfordre balansepunktene som gjør modellen så god og stabil. De utfordrer også humanismen.

I Norge er det – heldigvis – tverrpolitisk enighet om den grunnleggende demokratiske modellen. Partier med historisk bakgrunn i mer autoritære ideer og interesser, er blitt liberale, og Norge er på mange måter et liberalt samfunn.

Det skyldes at alle er enige om demokratiets spilleregler, om institusjonene som balanserer makt – den lovgivende, utøvende og dømmende. Herunder uavhengige domstoler og frie medier, den såkalte fjerde statsmakt.

I tillegg handler det om balanse mellom arbeid og kapital, marked og regulering, stat og individ, frihet og styring. Her er ikke enigheten fullt så stor, og det er nødvendig å tydeliggjøre forskjellen mellom partiene.

Da Harald Eia lagde serien om Norge i NRK, konkluderte han interessant nok med at det er «uavhengighet» som er den mest grunnleggende verdien for nordmenn. Han kunne ha sagt frihet.

Men da er det altså ikke den liberalistiske friheten – med fravær av en sterk stat og med lavest mulig skatter, det er snakk om. Men den staten (og kommunene) som bidrar til at frihet gjelder for flest mulig – helst alle, i godt og balansert samspill med privat sektor og et sterkt sivilsamfunn.

Hvis balansen bikker, får vi opprør som handler om frihet. Hvis folk føler at det offentlige blir for mektig, eller at samfunnsånden blir for moralistisk, formyndersk, elitistisk, så kommer det en motreaksjon. Hvis folks materielle vilkår svekkes (og dermed også friheten), trues tillit og oppslutning om partier som står for demokrati.

Da er rommet åpent for populister av ulikt slag, ofte med autoritære tendenser. Spillet på misnøye og splid er velkjente grep.

Det blir jo interessant å se om Trump klarer å gi velgerne sine billigere dagligvarer og lavere renter. I så fall vil det være en effekt av Bidens økonomiske politikk, og markedet.

Frp rir på en tilsvarende bølge av misnøye med høye priser og høy rente i Norge. Det er neppe noe ideologisk ønske om høyredreining bak. Listhaugs hovedargumenter handler om økte offentlige utgifter til helse, eldreomsorg, samferdsel og annet som de fleste er for.

Men baksiden er angrep på solidaritet og humanisme – nei til innvandrere og flyktninger, kutt i bistand, nei til klimatiltak osv.

Høyresiden er også flinke til å påstå at vi har mange unødvendige byråkrater i Norge. Det kan de jo nå vise oss i kommuner og fylkeskommuner de har fått makten i. Slutt å syte om dårlig økonomi, vis oss kuttene i «byråkratiet» – og hold utgiftene oppe i skole, helse og eldreomsorg.

Forvaltningen (byråkratiet) er også en bærebjelke i demokratiet. Det er ikke tilfeldig at Trump går løs også på dette, i tillegg til journalistisk baserte medier og rettsstaten. Tendensen er den samme på vår hjemlige høyrefløy.

Alle vil ha en effektiv og slankest mulig forvaltning. Faren ved høyrepolitikk er at man kaster barnet ut med badevannet og svekker demokrati og rettferdighet.

Bilde: Harald Eia fant at uavhengighet er den viktigste norske samfunnsverdien. (Skjermbilde fra NRK)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *