Politikken framstilles ofte som en kamp mellom blått eller rødt. Men både makta og de beste løsningene ligger som regel i sentrum. Derfor må sentrum ha styrke.

Valgkamper er i seg sjøl polariserende, og det er nødvendig for å tydeliggjøre alternativene. Men fornuftige folk bør ha evne til å gjennomskue overdrivelser, og se at ytterpartienes ofte lettvinte forslag ikke er så bra.

Her er noen av grunnene til at jeg står i det sosialliberale sentrum i politikken. Et stikkord er balanse.

De fleste partiene er i utgangspunkt interessepartier. Arbeiderpartiet for arbeidstakere, Høyre for arbeidsgivere, Senterpartiet for bønder. SV og Rødt definerer seg som partier for arbeiderklassen.

Vi som står i sentrum ønsker å være uavhengige av særinteresser, se saker fra flere sider, og avveie interessene til beste for alle og helheten i samfunnet.

Menneskeverdet

Som verdigrunnlag har vi en grunnleggende respekt for alle mennesker. Menneskeverdet innebærer et likhetsideal og en rettferdighetssans som tilsier kamp mot urettferdighet, undertrykkelse og maktmisbruk. Jeg definerer meg selv som liberaler – i den radikale og sosialliberale tradisjonen – der frihet for enkeltmennesket er det grunnleggende. Liberalister er noe helt annet. De vil også ha frihet, men uten reguleringer og styring blir det kapitalens frihet og den sterkestes rett.

Både konservative og sosialister kan dele disse idealene, men må da definere seg tydeligere i forhold til andre sider av deres ideologier. Begge sider har en mer autoritær historikk enn liberale, som per definisjon er antiautoritær.

Sosialt engasjement og kamp mot utenforskap er derfor naturlige kampsaker i sentrum. Støtte til bistand og internasjonal solidaritet er like selvsagt. Kamp for klima og miljø handler om frihet og gode liv også for framtidens generasjoner.

Både og

Høyresiden og venstresiden krangler om privates deltagelse i offentlig velferd. For oss i sentrum er ikke dette et ideologisk spørsmål, men et praktisk. Derfor må det vurderes i hvert enkelt tilfelle. Siden det offentlige betaler og definerer tjenestene, er det naturlig at de også driver de fleste av dem. Private sykehjem er ikke en problemstilling i det store flertallet av norske kommuner.

Det er ikke rimelig at private tjener store penger på å drifte tjenester som det offentlige betaler for, men i så fall er det avtalene det er noe galt med, ikke at private ønsker overskudd.  

Høyresiden dyrker markedet, venstresiden vil overstyre det. Vi i sentrum er for markedsøkonomi, men ser også at den er begrenset, og må reguleres. Også det er et praktisk spørsmål som krever innsikt og analyse i hvert enkelt tilfelle.

Ja til byråkrati

Høyresiden snakker ned «byråkrati» og kutter utgifter i administrasjon. Men uten en velfungerende forvaltning fungerer ikke demokratiet. Ideologisk baserte kutt (som ABE-reformen) gjør stor skade. Det er ikke fornuftig at rektorer, leger, sykepleiere mv gjør mer papirarbeid enn det de skal, fordi kommunen har fjernet «byråkratene».

Høyresiden kommer med lettvinte forslag om å legge ned fylkeskommunen. I praksis vil det bli tidenes sentraliserings- og byråkratiseringsreform. Fordi staten (byråkrater i praksis, siden Stortinget ikke kan behandle alt av småsaker) må overta prioritering av fylkesveger, videregående skoler, regionale kultur- og næringstiltak osv.

Grenseløse ytterkanter

Venstresiden er uten grenser for offentlig makt og skattlegging av de «rike». Men hvis SV og Rødt fikk bestemme, ville mye av dynamikken og utviklingen i samfunnet stoppe opp. Ethvert samfunn, nasjonalt og lokalt, trenger folk som vil risikere egne penger til å skape arbeidsplasser og støtte lokal idrett og kultur.

Høyresiden er altfor ukritisk til å la kapitaleiere og utbyggere få det som de vil, og undergraver en verdikonservativ tilnærming til byutvikling, trivsel og lokale særpreg.

Sentrum står for balansen – i makt, utvikling og prosesser.

Gode sentrumskandidater

Det finnes gode sentrumskrefter i mange partier, men interessepartiene og de mest ideologiske trekker i andre retninger også. Derfor trengs sentrum på vippen.

Mange steder er det fortsatt gode Venstre-kandidater som står i sentrum, og som i motsetning til landspartiet ikke er forlovet med høyresiden. Dessverre er det for mange liberalister i partiet, spesielt blant de yngre, og jeg stoler ikke på mitt gamle parti lenger.

Partiet Sentrum er fortsatt litt under radaren for mange, blant annet fordi det ikke slipper til i riksmediene. Men det er gode muligheter i en del kommuner og mange fylker. På lang sikt er det viktig å få et blokkuavhengig sentrumsparti med styrke, og derfor må vi begynne i det små.

Godt valg uansett parti!