Er du villig til å dø for friheten?

Det er spørsmålet vi nordmenn har vært spart for siden andre verdenskrig, men som ukrainere nå må forholde seg til. Det er dette liberale verdier i ytterste fall handler om. Og det krever et ja på spørsmålet fra alle som kan bidra til å slå en aggressiv diktator tilbake.

Det er patetisk at Rødt måtte ha over et års internt seminar for å kunne slutte seg til det eneste moralske standpunktet i spørsmålet om våpenhjelp til Ukraina. Og sjokkerende å se hvordan mindretallet fortsatt svikter. Vi som vokste opp politisk på 70-tallet, med AKP (m-l) som en høyst tilstedeværende faktor i studentmiljøene, kjenner lusa på gangen. De var for diktatur og undertrykkelse. Og fortsatt er det altså mange på ytre venstre side som ikke bryr seg om kampen mellom frihet og diktatur, og prøver å gjøre Putins råe angrep til vestens ansvar.

Å analysere Russlands motiver og «argumenter» er greit nok, men det har ingenting med et «nyansert» syn på saken å gjøre. I en slik angrepskrig er du for eller mot, det er de verdiene vi feirer hver 17. mai. Det finnes ingen rettferdiggjøring av Russlands imperialisme. Heller ikke at USA har sine svin på skogen fra fortiden.

At det er støtte til Ukraina i så godt som alle partier i Norge er betryggende. Det samme at vi har et sterkt EU som tar tydelig stilling, og et USA som ledes av en demokrat. Men vi ser hvordan sårbarheten internt begge steder er der. Skrekk og gru om Trump skulle komme tilbake i presidentstolen.

Uten en sterk liberal front, er det åpenbart at Kina vil annektere Taiwan, som de ødela demokratiet i Hong Kong. Å stå opp mot disse to diktatorene er helt avgjørende for vår egen framtid – vår frihet som land og enkeltmennesker.

I denne forstand er liberale verdier universelle, forankret i FN-pakten og menneskerettighetene. Det er ikke «vestlige» verdier alene. I en snevrere forstand er liberale i mindretall, helt ned til noen få. Denne bloggen skal utforske det videre. Frihet og makt er nøkkelordene – og gjelder alt fra verdenspolitikk til hverdagen vår.

Putins frykt er ikke aggresjon fra Nato, men friheten. Derfor undertrykker han den systematisk i eget land, dreper sine motstandere og kveler det liberale samfunnets bærebjelker – demokratiet, rettsstaten, frie medier og det sivile samfunn.

Mange har pekt på vestlig naivitet i møte med Putin gjennom mange år, spesielt siden 2014. Nå er det slutt, han har til de grader vist sitt regimes sanne ansikt. Det kan ikke skjules eller «nyanseres» gjennom geopolitisk argumentasjon for en «balanse» der Russlands nabostaters og deres innbyggeres frihet ofres for en illusorisk fred.

Forsker Bjørn Aksel Sund er blant dem som i klartekst sier hva det handler om i Aftenposten 18. april.

Sund peker på hvordan demonstranter i Tyskland går i tog med paroler som «Dette er ikke vår krig», og som altså vil la ukrainerne i stikken. «Grusomheter urett og overgrep begått mot et fritt folk i et fritt land på vårt eget kontingent betyr mindre for disse aktivistene enn deres egen hverdagskomfort. Og husholdningsutgiftene steg jo».

«Kjemp for alt hva du har kjært. Dø om så det gjelder», heter det i salmen «Alltid freidig når du går». (Tekst: Christian Richardt, 1867)

Det er tøft å innse alvoret i dette når vi er vant til å leve i fred og bedagelighet. Men i Ukraina er det ramme alvor, og det er moralsk fallitt å la dem kjempe alene.

«Også vi når det blir krevet», står det i nasjonalsangen. For oss er det billig i denne omgang.

Bildet tok jeg i Krakow sist høst, der det var daglige markeringer for Ukraina på torget.