Gledelig med regjeringsskifte

Fra et liberalt ståsted er valgresultatet gledelig. Vi får det nærmeste man kommer en sentrumsregjering i Norge. Vi er kvitt et blått regime med sterke liberalistiske innslag.

Det er ikke tilfeldig at endring av drosjefrislippet står på hastelista til så vel Ap, som Sp og SV. Ei heller at alle deres partiledere engasjerte seg i dette i valgkampen. Saken er, som jeg har beskrevet mange ganger, et symbol på hvordan samrøret av pengemakt, PR-byråer og lettkjøpte politikere på høyresiden kan flytte makt, og bryte ned en sentral verdi som at folk skal ha anstendig betalt for anstendig arbeid.

Det er selvsagt ikke slik at en ny regjering står klar til å ivareta eventuelle særinteresser fra Norges Taxiforbund. De stanser tvert imot de borgerliges kamp for særinteressene til et amerikansk bølleselskap uten et snev av sosialt ansvar. De gjeninnsetter kunnskap og dialog som premiss for politikken, og setter PR-løgnene på båsen.  Det handler om langt mer enn taxinæringen. Det er partiledernes engasjement et bevis på.

Høyres nederlag

Erna Solbergs drøm om borgerlig firepartisamarbeid ble prøvd, og strandet. Det handlet selvsagt – forståelig nok – om å sikre grunnlaget for egen makt. Høyre er et moderat, styringsdyktig administrasjonsparti med sine klare interessegrupper blant næringsdrivende. Men også de har noen radikale i sine rekker, liberalister som kunne danne allianse med meningsfeller i Venstre og Frp for å introdusere «delingsøkonomien» som det innovative arbeidslivet.

Løsarbeid og sosial dumping interesserte ikke Erna mer enn at hun glatt kunne undertegne den ene regjeringsplattformen med at «drosjene har et viktig samfunnsoppdrag», til å fjerne hele næringen til fordel for «delingsøkonomi» i den neste. Hun kunne møte Uber-sjefen i Davos, uten å be ham stanse den pågående piratkjøringen i Oslo, men møtte aldri representanter for norsk drosjenæring.

Hvis Høyre skal komme tilbake til makt, må det fortsatt forsøke å forskreve seg i allianse med et Frp med Listhaug og Hagen i spissen, og et Venstre som – ja, hvor går Venstre etter dette valget?

Hvor går sentrum?

Det store sentrum i norsk politikk omfavner store deler av Ap, Sp, Venstre, KrF og Høyre. Så har alle noen særtrekk, sin historie, og ikke minst strategiske valg som gjør at velgere skalles av til tross for stor aksept for partienes grunnsyn og programmer.

Det blir åpenbart harde tak for en ny regjering de neste årene, enten den vil bestå av bare Ap og SP, eller om også SV vil/får lov til å være med. Men med Frp og høyresiden i H og V ute av makt, blir det åpenbart mer sentrumspolitikk.

Det spennende blir hvordan KrF og Venstre vil posisjonere seg fram til neste stortingsvalg. Det blir neppe mer troverdig å tviholde på en borgerlig allianse med Listhaug og Hagen på laget.

Uten å bryte ut av aversjonen mot Ap og Sp og gjenreise skillet mot høyreliberalismen, vil ikke Venstre ha noen framtid. På samme måte må KrF ta et oppgjør med sitt retningsvalg og sin smale appell om det skal komme høyere.

Partiet Sentrum

Det nye Partiet Sentrum klarte ikke å gjøre seg relevant, og med boikott fra de store mediene og nesten null penger, skulle det godt gjøres å bli synlig. Jeg kjenner mange som kunne ha stemt på partiets verdigrunnlag og program, men som ikke ville «kaste bort» stemmen. Jeg lurte selv, og ville ha stemt noe annet om resultatet i regjeringsspørsmålet hadde vært mer usikkert.

De ca 7.500 stemmene partiet fikk, gir et visst økonomisk grunnlag videre. Så får tiden vise om det er behov for et eget parti som setter kampen mot utenforskap som førsteprioritet, og som kan ta den plassen i sentrum som vil være der den dagen de rødgrønne ikke lenger har flertall.

Nytt og spennende parti

Nytt og spennende parti

Partiet Sentrum har vært et spennende og hyggelig bekjentskap det siste snaue året. Min stemme går til dette langsiktige arbeidet for å etablere et nytt alternativ i det viktige, men tomme rommet i midten av norsk politikk.

Det har selvsagt vært rått parti i valgkampen. Der vi har samlet inn noen hundrekroninger blant medlemmene for å kjøpe det nødvendigste standutstyr og noen annonser på Facebook, utenfor mediedebatter og valgomater, har Venstre og KrF kunnet sole seg i regjeringsmakt, mediefokus og med millionbeløp til annonser fra folk som egentlig betaler for fortsatt Høyre-makt.

Jeg er enig med lederen i Helsepartiet, som mener NRK tiltar seg en makt de ikke har ved å holde nye partier utenfor i valgkampen.

Regjeringsskifte viktig

Jeg traff en annen Venstre-veteran nylig. I likhet med meg håper han på et regjeringsskifte. I motsetning til meg stemmer han fortsatt på partiet, i håp om at det kan komme en nyorientering i opposisjon.

For min del tror jeg det er en illusjon. Makta i dagens Venstre er så åpenbart forankret i de urbane elitemiljøene som hever seg over situasjonen for folk som strever med arbeid og inntekt. De mangler både dømmekraft og rettferdighetssans, som jeg skrev sist.

Det er synd, for det finnes mange gode og sosiale venstrefolk rundt omkring lokalt. Men det hjelper så lite når de lar seg overkjøre av liberalistene.

Kompetanse

Også i Partiet Sentrum har jeg møtt mange hyggelige, meget kompetente mennesker, med sterkt engasjement for klima, sosial og økonomisk bærekraft. Et helhetlig parti med sterk verdiforankring i menneskerettigheter og bærekraftsmål. Klar front mot Frps populisme og antihumanisme.

Påfallende mange har konkrete erfaringer med utenforskap, enten selv eller i form av familiemedlemmer, arbeid eller annet engasjement som gjør at de ser virkeligheten lengst fra makten. Viktige stemmer som kunne ha bidratt til politiske fokusendringer på Stortinget allerede nå.

I løpet av rekordtid lyktes Sentrum å samle over 7.000 analoge underskrifter, etablere fylkeslag og gjennomføre nominasjon i alle fylker/valgkretser, og vedta et meget godt og omfattende program.

Kan favne bredt

I valgkampen har partiet opptrådt i skyggen av medieoppmerksomheten, og det gir selvsagt et stort handikap, men jeg er helt sikker på at flere vil fatte interesse når man kommer ut av den skyggenes dal som mediene kaster over nyankomne.  

For meg er det viktigste ved dette valget å få en ny regjering, som slår tilbake angrepet på anstendig arbeidsliv og fornyer politikken i sosial retning på mange områder. 

I det store bildet blir ikke forskjellen voldsomt stor, men en bonus er å bli kvitt Frp som en del av makten. En stemme til V eller KrF er en stemme til fortsatt makt til Listhaug, fortsatt ja til statsstøtte til HRS.  Fortsatt konsesjoner til klimafornektere og fremmedfiendtlige krefter.   

Hadde Sentrum fått mer oppmerksomhet, ville flere ha sett at plattformen har bred appell og kan samle mange. Med dette partiet over sperregrensen, kunne vi hatt en reell sentrumsregjering med flertall bestående av Ap, Sp og Sentrum.

Rødt og MDG kunne ha spillerom for fornuftige forslag, men ikke makt til å presse gjennom sær og ytterliggående politikk.

 Pionerer

Alt stort begynner i det små, og Sentrum vil kunne bli en ny og viktig kraft i årene framover. Alle stemmer bidrar til å gi et økonomisk fundament til videre satsing.

Det eneste reelle motargumentet (med mindre man er i Frp eller Rødt) er at en stemme på et nytt parti med uvisst utfall, kan bli «bortkastet». Jeg kan si at ingen stemme er bortkastet når den gis som støtte til et program man er enig i. Men har sjøl kjent på usikkerheten dersom resultatet skulle bli fortsatt høyrestyre med Frp på slepet.

Så om du ikke vil være blant pionerene som kan si senere at du støttet Sentrum fra første valg, kan du bidra til å gi Norge en bedre retning ved å gi den utmerkede statsminister Jonas Gahr Støre et sterkt mandat.

Jeg vil glede meg over framgang for Sp og SV også, men vil helst at helhetlig politikk og EØS-avtalen skal få tilstrekkelig tyngde.

Godt valg!  

Stopp Venstres snikamerikanisering

Stopp Venstres snikamerikanisering

Hvis du ønsker et styrket sentrum i norsk politikk, mer sosial rettferdighet, anstendig arbeidsliv og mindre makt til Frp, så bidra til at det blir et regjeringsskifte. 

Det ideelle hadde vært å få Partiet Sentrum over sperregrensen, slik at det kan bli et sentrum-venstre-flertall uten for mye sosialisme. Det kan ta litt lenger tid, men det er viktig at Sentrum har startet løpet for å fylle den ledige rollen i midten. 

Bak lyset

Sosialliberale bør ligge langt unna et Venstre som også denne gangen fører folk bak lyset ved å skjule høyrepolitikken det står for. Montasjen viser et skammens kapittel fra et parti som aktivt fremmer særinteressene til et amerikansk bølleselskap med sosial dumping som forretningsmodell.

Hva slags dømmekraft, enn si rettferdighetssans, har politikere som forveksler rå kapitalmakt og sosial dumping med innovasjon og framtidens arbeidsliv? 

Guri Melby satt som byråd for miljø og samferdsel i Oslo da Uber drev sin piratvirksomhet og storstilte skattesnyteri i årene 2014-17. Ikke bare gikk hun ut offentlig og legitimerte dette, hun og byrådet sendte i tillegg et særlovforslag på vegne av Uber til Samferdselsdepartementet. 

«Profitterende samkjøring» var den kreative beskrivelsen som skulle begrunne konkurranse på ulike vilkår. Akkurat slik Uber betalte seg til i USA.

Glideflukt

Dette bunnpunktet for Venstre henger sammen med den glideflukten som startet etter at Lars Sponheim forlot skuta i 2009. Han hyllet småbedriftene, og påpekte at samvirke er den ideelle Venstre-organisering av næringsvirksomhet. 

Samvirke er den typiske organisasjonsformen i drosjenæringen. Dagens Venstre dolket disse i ryggen til fordel for et amerikanisert arbeidsliv med all makt til kapitalsiden, og der «selvstendig» bare er et skalkeskjul for å omgå arbeidstakerrettigheter.

Sponheim nektet Unge Venstre å delta i samrøret med Civita, som hadde til hensikt å få Frp inn i den borgerlige folden. I tillegg har Civita systematisk bidratt til å rote til skillet mellom liberal og liberalistisk, slik at dagens Venstre har mistet orienteringsevnen. I min tid tok vi debatten med Civita om dette, nå er Venstre fullt integrert i «den liberale tankesmien», som egentlig er liberalistisk. 

Det urbane og unge Venstre er så opptatt av å være «på parti med fremtiden» at man ukritisk sluker siste nytt fra Silicon Valley, uten evne til analyse, uten å innhente kunnskap, uten ryggmargsrefleks for anstendig arbeidsliv. Men verst av alt: Ingen voksne hjemme som turte å sette denne populismen på plass. 

Resultatet er altså et Venstre som binder seg fast til Frp i en blokk og står i spissen for løsarbeidersamfunnet. Det er et angrep på den norske samfunnsmodellen, der folk skal kunne leve av inntektene sine. 

Falsk selvstendighet

Å være selvstendig næringsdrivende forutsetter at du har forhandlingsmakt eller rammevilkår som gjør det mulig å ha regnskap i pluss og overskudd til å leve av. Kjennetegnet ved løsarbeidermodellen er at denne makten ikke er der. Oppdragsgiver bestemmer alt. Det er derfor Ubers modell er kjent ulovlig i mange land, og antagelig vil bli det i Norge også. Men det krever år i rettsapparatet. 

Vi har en regjering som ikke bryr seg, men tvert imot ønsker slike selskaper velkommen. De greier ikke å skille mellom selvstendige som faktisk er det, og de som bare er slaver for kynisk kapitalisme. Pengene går rett ut av landet, sjåførene får knapt nok kontakt med selskapene, og har ingen rettigheter. 

Ikke en gang kontroll med pengestrømmen og dermed beskatningen, har regjeringen brydd seg om å få på plass. Det svarte arbeidet er tilbake. 

Markedsfundamentalister

Så godt som alle partier i Norge anerkjenner markedsøkonomien. Et fåtall på begge ytterfløyene har en ideologisk tilnærming som hemmer gangsynet og evne til å se virkeligheten. Det nye er at høyreliberalistenes religiøse holdning har bredt seg over hele det borgerlige spekteret. 

Drosjemarkedet er ikke selvregulerende. Det er bare å se seg rundt, snakke med en drosjesjåfør, eller ta inn historikk og fakta fra hele verden. 

Når høyresiden, inkludert Venstre, likevel ikke gjør det, er det enten fordi kunnskap og konsekvenser er uinteressante eller fordi markedsliberalismen er blitt religion. Det er den jo for liberalister.

Fram til høsten 2016 diskuterte regjeringen av Høyre og Frp taxipolitikken med utgangspunkt i faktakunnskap og i dialog med næringen. Konklusjonen ble at reguleringene skulle bestå. Men etter 2017 – med Venstre i spissen – endret premissene seg. Plutselig var det «delingsøkonomi» som skulle definere persontransporten. Altså Uber. 

Humbug fra ende til annen, styrt av pengemakt og PR-byråer, men det nådde altså fram til lovvedtak og iverksettelse av et frislipp som nå styrer et race mot bunnen i Oslo-markedet. Om det får fortsette vil det rasere grunnlaget for å ha taxi som næring, og tilbud, i store deler av landet.

«Politisk bagatell»

At liberalistisk høyrepolitikk fremmes av Frp og kan vinne fram i et Høyre uten ideologisk styring, er ikke så uventet. At «sentrumspartier» bidrar til en slik ekstrem politikk er noe helt nytt, og avslører den dreiningen som V og KrF er med på. 

Drosjesjåfører og sykkelbud kan man åpenbart ofre. «Uber er en politisk bagatell» som en kjent venstrepolitiker sa det. De mange venstrefolkene som forstår saken, toer sine hender og skyver den under teppet. 

Dermed stilles ikke spørsmålet internt om hvordan en PR-kjøpt motebølge fra USA kunne slå gjennom i et parti som sier at de bygger på kunnskap og har omsorg for småbedrifter. Uten et ord i noe program om at taxi skulle dereguleres. 

Fei dem ut.

Venstrefolk er sure fordi jeg stadig minner om dette, de vil jo helst ikke høre om det. Delingsøkonomiens seier er påfallende fraværende i valgkampskrytet. 

Jeg er ikke sur på Venstre, ikke en gang skuffet. Jeg er lynforbanna. Det handler ikke bare om taxi, men om holdningen til arbeidsliv, sosial rettferdighet, den norske modellen. Et parti som skryter av å tro på «kraften i de bedre argumenter, endte med rå maktarroganse. De bør få en lang pause fra makten.

Løsarbeid under radaren

Lønn til å leve av for fulltids arbeidsinnsats er for meg en grunnverdi i den norske samfunnsmodellen. Men ikke viktig nok for medienes kommentatorer og valgomater. Sa du venstrevridde medier? 

Valgomatene har ingen spørsmål om du støtter løsarbeid og sosial dumping etter amerikansk modell i norsk arbeidsliv. Det er heller ingen spørsmål som handler om sentrumspartienes videre allianse med høyresiden, inkludert Frp.

Derfor scorer Venstre fortsatt høyt hos meg. Det samme gjør KrF, fordi jeg ikke synes det er noe poeng å utvide abortgrensen eller avskaffe en redusert kontantstøtte for ettåringer. Ingen spørsmål som markerer at KrF er helt uaktuelt for meg som humanetiker.

Mange andre verdispørsmål er også dårlig markert i valgomatene, som stort sett baserer seg på vedtatte fine formuleringer i partiprogrammene.

Partier som kaller arbeidsintensiv næring for «delingsøkonomi» og innfører amerikanske forretningsmodeller som flytter makten fra den som gjør jobben til kapitalen, er ikke i sentrum, men langt ute på høyresiden. De burde ikke score høyt hos velgere som vil ha sentrumspolitikk og et anstendig arbeidsliv

De borgerlige partienes interessekamp for selskapet Uber og alt det dette og tilsvarende selskaper står for, er noe av det mest skammelige som har skjedd i norsk politikk i nyere tid. 

Noen medier har hatt reportasjer om det som nå skjer i drosjemarkedet i Oslo, der racet mot bunnen er i full gang for alle som forsøker å livnære seg av yrket. Men ingen, ikke en gang på venstresiden, har tatt noe dypdykk i det som skjedde da premissene for debatt om taxireguleringer ble snudd opp ned. Fra kunnskap og dialog til propaganda og maktarroganse. Skiftet skjedde like før valget i 2017.

Så vidt jeg har sett er det bare Senterpartiet og Partiet Sentrum som har noen kritiske punkter om PR-bransjens politiske innflytelse i sine programmer. De andre har kanskje for mange i egne rekker som veksler mellom jobber i politikken, mediene, organisasjonene og PR. 

Uansett gikk nesten hele den urbane eliten på PR-bløffen om at «delingsøkonomien» skulle revolusjonere persontransporten. Av samme grunn har ingen gått denne skandaløse prosessen etter i sømmene i ettertid. 

Det var nemlig ikke småtteri av propaganda. NHOs årskonferanse, en rekke andre konferanser om innovasjon, massiv påvirkning og ukritiske medier som formidlet det hele. Et eget, grovt inhabilt Delingsøkonomiutvalg, Civita-notater og behandling i Finanskomiteen. Alt endte med å handle om persontransport. Jeg skal i et senere innlegg gå inn på dette mer i detalj. 

Hovedsaken er at hele narrativet var løgnaktig, fra ende til annen. Det var ikke «transportdeling», men taxi. Det var ingen særegen teknologi, det var ikke mer, men mindre miljøvennlig. Realiteten var flytting av makt og pengestrøm fra dem som gjør jobben bak rattet til internasjonale selskaper, med sosial dumping som forretningsmodell. 

Selvsagt finnes det en «Oslo-makt» slik Vedum snakker om, og som ikke har noe med byens innbyggere å gjøre, men med hovedstaden som maktsentrum. De som sirkler rundt makten får et eget fellesskap og en egen måte å se verden på, hvis de ikke er seg veldig bevisst hvordan de dras inn det. Alle lettvinte fordommer mot Senterpartiet er godt eksempel. 

I et slikt miljø av urbane, selvsikre bedrevitere fikk påstanden om at «delingsøkonomi» var den nye persontransporten og taxi utdatert, bre seg. Det var massivt. 

Nå, fire år senere materialiserer dette seg i virkeligheten for drosjesjåførene i Oslo-området – som en start på et tilsvarende mareritt utover i landet. Men kommentariatet synes det er uviktig. 

Heldigvis har vi opposisjonspartier som vil ta tak i saken hvis det nå blir et regjeringsskifte. Men dagens flertall bør ikke få slippe unna med dette angrepet på en grunnleggende forutsetning for det gode samfunnet vi har. 

Anstendig inntekt for anstendig arbeid er et verdispørsmål, og det er trist at et angrep på dette får slippe så lett unna i en valgkamp.

Artikkelen ble publisert som Synspunkt i Dagens Perspektiv 3. september 2021