Fra et liberalt ståsted er valgresultatet gledelig. Vi får det nærmeste man kommer en sentrumsregjering i Norge. Vi er kvitt et blått regime med sterke liberalistiske innslag.
Det er ikke tilfeldig at endring av drosjefrislippet står på hastelista til så vel Ap, som Sp og SV. Ei heller at alle deres partiledere engasjerte seg i dette i valgkampen. Saken er, som jeg har beskrevet mange ganger, et symbol på hvordan samrøret av pengemakt, PR-byråer og lettkjøpte politikere på høyresiden kan flytte makt, og bryte ned en sentral verdi som at folk skal ha anstendig betalt for anstendig arbeid.
Det er selvsagt ikke slik at en ny regjering står klar til å ivareta eventuelle særinteresser fra Norges Taxiforbund. De stanser tvert imot de borgerliges kamp for særinteressene til et amerikansk bølleselskap uten et snev av sosialt ansvar. De gjeninnsetter kunnskap og dialog som premiss for politikken, og setter PR-løgnene på båsen. Det handler om langt mer enn taxinæringen. Det er partiledernes engasjement et bevis på.
Høyres nederlag
Erna Solbergs drøm om borgerlig firepartisamarbeid ble prøvd, og strandet. Det handlet selvsagt – forståelig nok – om å sikre grunnlaget for egen makt. Høyre er et moderat, styringsdyktig administrasjonsparti med sine klare interessegrupper blant næringsdrivende. Men også de har noen radikale i sine rekker, liberalister som kunne danne allianse med meningsfeller i Venstre og Frp for å introdusere «delingsøkonomien» som det innovative arbeidslivet.
Løsarbeid og sosial dumping interesserte ikke Erna mer enn at hun glatt kunne undertegne den ene regjeringsplattformen med at «drosjene har et viktig samfunnsoppdrag», til å fjerne hele næringen til fordel for «delingsøkonomi» i den neste. Hun kunne møte Uber-sjefen i Davos, uten å be ham stanse den pågående piratkjøringen i Oslo, men møtte aldri representanter for norsk drosjenæring.
Hvis Høyre skal komme tilbake til makt, må det fortsatt forsøke å forskreve seg i allianse med et Frp med Listhaug og Hagen i spissen, og et Venstre som – ja, hvor går Venstre etter dette valget?
Hvor går sentrum?
Det store sentrum i norsk politikk omfavner store deler av Ap, Sp, Venstre, KrF og Høyre. Så har alle noen særtrekk, sin historie, og ikke minst strategiske valg som gjør at velgere skalles av til tross for stor aksept for partienes grunnsyn og programmer.
Det blir åpenbart harde tak for en ny regjering de neste årene, enten den vil bestå av bare Ap og SP, eller om også SV vil/får lov til å være med. Men med Frp og høyresiden i H og V ute av makt, blir det åpenbart mer sentrumspolitikk.
Det spennende blir hvordan KrF og Venstre vil posisjonere seg fram til neste stortingsvalg. Det blir neppe mer troverdig å tviholde på en borgerlig allianse med Listhaug og Hagen på laget.
Uten å bryte ut av aversjonen mot Ap og Sp og gjenreise skillet mot høyreliberalismen, vil ikke Venstre ha noen framtid. På samme måte må KrF ta et oppgjør med sitt retningsvalg og sin smale appell om det skal komme høyere.
Partiet Sentrum
Det nye Partiet Sentrum klarte ikke å gjøre seg relevant, og med boikott fra de store mediene og nesten null penger, skulle det godt gjøres å bli synlig. Jeg kjenner mange som kunne ha stemt på partiets verdigrunnlag og program, men som ikke ville «kaste bort» stemmen. Jeg lurte selv, og ville ha stemt noe annet om resultatet i regjeringsspørsmålet hadde vært mer usikkert.
De ca 7.500 stemmene partiet fikk, gir et visst økonomisk grunnlag videre. Så får tiden vise om det er behov for et eget parti som setter kampen mot utenforskap som førsteprioritet, og som kan ta den plassen i sentrum som vil være der den dagen de rødgrønne ikke lenger har flertall.