Hvem er mest populistiske av arrogante «liberale» i skravleklassen og harrytasser i Frp-segmentet?
Det er alltid nyttig å se ting litt fra den andre siden. Etter 12 år i Venstres stortingsgruppe, har jeg nå jobbet seks år i taxibransjen. Litt som deltidssjåfør, men hovedsakelig som kommunikasjonssjef og nå redaktør i 60 prosents stilling i Norges Taxiforbund.
Jeg holdt nylig et innlegg på DNs konferanse om delingsøkonomi, som jeg kalte «Når en næring blir ideologisk kasteball». Erfaringene fra skravleklassens ukritiske aksept av bøllevirksomheten Uber (se forrige blogg) får meg til å stille spørsmålet i starten her.
For meg er det å være liberal å være fordomsfri (så langt som mulig), respektfull overfor alle mennesker, sannhetssøkende og pragmatisk – på grunnlag av et solid verdigrunnlag av frihet, likeverd og åpent demokrati.
Jeg forventer at politikk baseres på kunnskap, og at beslutninger tas av folk som har satt seg inn i sakene. Uenighet er helt OK, men da er det fint å vite hva det skyldes: Ulikt idégrunnlag? Ulike materielle interesser og ståsted? Ulikt kunnskapsnivå?
Er det mulig med dialog? Kan eventuell ulike oppfatning av faktagrunnlaget ryddes av veien?
På det grunnlaget kan de gode løsningene finnes, i seriøse og grundige prosesser, der også et kunnskapsbasert embetsverk spiller en viktig rolle. Det fortjener vi alle. Vi kan tåle å tape hvis motparten har bedre argumenter og prosessen har gått ordentlig for seg.
Avmakt og politikerforakt skapes når disse viktige spillereglene i demokratiet ikke følges.
Verst er ideologene, som har så sterke meninger om hvordan ting skal fungere i teorien, at de ikke er åpne for fakta og dialog, og heller ikke viser respekt for dem de skal bestemme over. Dogmatisk sosialisme var, som sagt før, verst i min ungdom, men i dag er det liberalistene som er de farlige, og fordomsfulle. Med frihetens fane hevet, er de ofte autoritære undertrykkere.
Jeg liker Venstres slagord «Folk først». Og jeg liker veldig godt formuleringen i prinsipprogrammet om at Venstre «tror på kraften i de bedre argumenter». I en sammenheng har jeg også etterlyst «Dørums metode» i dagens Venstre. Odd Einar Dørum fikk som statsråd enorm respekt hos mange av sine undersåtter i såvel samferdsels- som justissektoren, fordi han oppsøkte dem, hørte hva de sa, viste respekt. Han gjorde slett ikke alltid som de sa, men han fortalte i tilfelle hvorfor.
Ikke slik med tilhengerne av Uber – ukritisk og uriktig definert som «delingsøkonomi», og dermed gjenstand for særbehandling i forhold til de som fra før tilbyr samme tjeneste – persontransport mot vederlag. Godt definert og regulert i lovverket.
Skravleklassen – herunder sentrale medier, økonomiprofessorer, teknologifriker – og populistiske politikere roper hurra, og avlyser all saksdebatt som bakstreveri.
Det er da jeg – også som velger – må stille meg spørsmålet: Hva står disse menneskene for? Er de bevisste liberalister som mener markedskrefter og frekkhet skal rå uansett konsekvenser? Eller er det bare en populistisk refleks som sier at når noe som synes å være «kult, billig og innovativt», så er det bra. Det gjelder jo å være på modernitetens side?
Synes de virkelig det er greit at en virksomhet bevisst bryter lovene, at verdiskapning i Norge flyttes til skatteparadis, at all makt gis til arbeidsgiversiden (som nekter å ta ansvar for å være det) og fremmer sosial dumping? Eller er de bare naive?
For drosjenæringen – som har vært en ideologisk kasteball i flere år nå – ble skapet satt på plass da Samferdselsdepartementet den 5. september redegjorde for sitt arbeid med lovverket, og sa at løyvekrav og behovsprøving skal bestå. Og – i Ubers og Abelias nærvær – sa klart at Ubers virksomhet i Norge er og forblir lovstridig.
Sånn sett er debatten i realiteten over.
Men hva skjedde? Hvordan kan Unge Venstre og Guri Melby som byråd med ansvar for en næring, havne i en slik liberalistisk – eventuelt populistisk – glideflukt? Er det et symptom på en generell høyredreining i deler av partiet? Folk som bevisst ønsker å utviske skillet mellom å være sosialliberal og liberalist? Som ikke forstår at Venstre ikke har noe å gjøre på høyre ytterside av H og Frp?
Også i Høyre og Frp foregår en ideologisk kamp mellom liberalister og moderate, mellom ideologer og pragmatikere. Ideologene der er satt på plass når de politisk ansvarlige på saksfeltet, med faglig tyngde i departementet i ryggen, har satt skapet på plass. Kraften i de bedre argumenter ble tatt i bruk. Særbehandling er avvist.
Underveis er Venstre det eneste partiet i transportkomiteen det ikke har vært mulig for ledelsen i Norges Taxiforbund å få kontakt med, eller så mye som et pip fra om de grunnleggende elementene i lovverket. Mens Frp har vært på den motsatte siden, i vilje til å høre på og møte i åpen debatt og informasjonsutveksling. Elementær høflighet, egentlig.
Skravleklassens urbanpopulisme er ganske ufyselig med sin kombinasjon av skråsikre meninger og åpenbar mangel på både kunnskap og respekt. At disse holdningene får spille fritt i store medier er en journalistfaglig skandale. Aftenposten og DN gir ikke solid bakgrunn for egne meninger, men blander journalistikken med et politisk og kommersielt korstog for det de tror er innovasjon, men som i realiteten like gjerne kan være gigantiske tilbakeskritt for samfunnet.
At Venstre infiseres av dette, liker jeg også mildt sagt dårlig. Så dårlig at jeg ikke er sikker på hva jeg kommer til å stemme neste år. Jeg vil ha et parti og kandidater som klarer å manøvrere i de grunnleggende verdivalgene som viser seg også i de «små» sakene. Og som kan stå ansikt til ansikt med dem deres beslutninger angår.
Deling av ressurser er veldig bra. Når idealistisk og miljøvennlig praksis blandes sammen med kynisk råkapitalisme, må en spørre seg hvor det er blitt av verdikompasset og kritisk sans hos de som jubler.