Hvis andre definerer liberal på en måte som skaper tvil, må Venstre oftere bruke sosialliberal for å tydeliggjøre hvor partiet står. Grensene må trekkes både mot venstre og høyre side. 

Venstre er et sosialliberalt parti, ingen tvil om det. Det er også det eneste liberale partiet i Norge, og det er samme sak.

Det betyr ikke at Venstre  vinner definisjonskampen om liberal-begrepet. Da SV for noen år siden oppdaget at sosialisme var en dårlig idé, ville de bli liberale sosialister. Høyre kaller seg gjerne liberalkonservativt. Vel og bra, de er likevel fortsatt mest sosialistisk og mest konservativt, både i egne og andres øyne.

«Hvis vi er de sosialliberale, hvem er da de ordentlig liberale?», spurte reklamemannen Nils Petter Nordskar i Venstres strategiutvalg i 1999. Vi var skjønt enige om at Venstre er de ekte liberale i Norge, og vi ville bruke begrepet mer aktivt for å ta eierskap og definisjonsmakt. Ingen andre partier kalte seg bare liberalt, ingen andre var med blant de internasjonale liberale partier. Honnør-ordet beskriver vår stolte ideologiske tradisjon, og den er både sosial og radikal.

Det er liberale mennesker i alle partier, og det er fint. Liberale ideer er i Norge grunnfestet i et politisk felleseie – med bærebjelker som demokrati, uavhengig rettsstat, markedsøkonomi og det sivile samfunn. Å være et liberalt parti i sentrum er en viktig og forpliktende posisjon utover det, i alle slags politiske saker. Særlig når vippepunktet i politikken ligger nettopp der.

Likevel: Noen bruker liberal om Fremskrittspartiet, selv om det selv skriver liberalistisk. «Nyliberal» er venstresidens skjellsord mot høyreliberalismen fra Reagan, Thatcher og Milton Friedman. (Ingen venstrefolk er begeistret for dem).

Størst konkurrent om forståelsen er nok «den liberale tankesmien Civita». Høyresidens tankesmie, opprettet og finansiert av store private næringsinteresser, og med «økonomisk frihet» som prioritet nr 1 i sine statutter og målformuleringer.

Jeg har sans for Kristin Clemet, en liberalkonservativ politiker, som har gjort en god jobb organisatorisk, og ofte framstår med gode egne innlegg i samfunnsdebatten. Civita er heller ingen ekstrem tankesmie, de skal tross alt bygge flertall for borgerlig politikk i Norge.

Men Civita har altså som klart mål å utvanne forskjellen på liberal og liberalistisk – mellom det liberale sentrum og den rene næringsliberalismen. I en debatt med Venstre for noen år siden sa Clemet at de brukte liberal som samlebegrep på de borgerlige partiene, herunder Frp.

Det er heller ikke uproblematisk når venstrefolk internt bidrar til å bryte ned grensen mot ytre høyre. Som når unge venstrefolk sier de er «mer liberale enn sosialliberale», eller når en god venstremann som Sveinung Rotevatn synes det er uproblematisk at noen kaller han liberalist. (Boka «Liberalisme på norsk, Civita 2014).

Sveinung sier i boka at han «er skeptisk til endelege definisjonar av kva som er «rett» liberalisme». Det holder jeg med han i. Men politikere og partier må definere hva de/det grunnleggende står for. Da kan en ikke overse den store distansen mellom Venstres idétradisjon og høyreliberalismen.

Under Venstres landsmøte i 2016, trakk Aftenpostens kommentator Frank Rossavik fram Trine Skei Grandes bruk av liberalisme-begrepet i ledertalen. Han mente verken Dørum eller Sponheim kunne ha sagt det samme. Tja. Venstre har rett nok alltid unngått å bruke «liberalismen» som ord – nettopp fordi det er så tvetydig – og dekker begge hovedtypene av liberalisme.

Men Trine brukte det da hun snakket om utviklingen i Russland, Iran og Tyrkia. Det er vel knapt noen i Norge som er uenig i at disse landene trenger «meir libberalisme». Da er det ikke primært økonomisk liberalisme hun snakker om.

Landsmøtets fokus på barn og unges oppvekst viste også at Venstre er godt forankret i den sosiale liberalismen. Jeg synes Rossavik overdrev en tvil om hva slags liberalisme Venstre står for, men:

Når krefter med større gjennomslag enn Venstre skaper tvil om hva et liberalt grunnsyn er, kan partiet enkelt vise ståsted ved oftere å bruke begrepet sosialliberal. Uten å gi avkall på at vi er de ekte liberale. (Derfor heter denne bloggen ikke Sosialliberal stemme).

Bevisstheten om hva vi står for, som personer og parti, må gi retning når nye problemstillinger oppstår. Her er det noen tendenser jeg liker dårlig. Mer om det neste gang.