Partiet Venstres (og min) liberalisme er, som sagt sist, humanistisk. Den handler om enkeltmenneskenes frihet – alle menneskers. Da er slagord som «Mennesket i sentrum» og «Folk først» logiske. Økonomien er virkemiddel, som staten er det.
Den klassiske og økonomiske liberalismen tar også utgangspunkt i friheten, men handler hovedsakelig om minst mulig stat, skatt og regulering, og er ofte blind for undertrykkelsen som følger i dens kjølvann. Avmakt er ufrihet, og skapes både av en autoritær stat, ensrettet kultur/religion og av en uhemmet kapitalisme.
Den økonomiske liberalismen er også forankret i sterke materielle interesser på høyresiden, og kan stå i motstrid til solidaritet og velferd for alle. Interessekamp er ikke avlyst. For millioner av mennesker er den livsviktig for å kaste av seg åk, og gi økt frihet.
Det er ikke naturlig at venstrefolk tar klassestandpukt for arbeidsgiversiden, slik det ligger i ryggmargen hos mange på høyrefløyen. Mye frigjøring er drevet fram av arbeiderbevegelser.
Liberale er for markedsøkonomi fordi den har vist seg å være det mest effektive systemet for å skape velstand og utvikling. Men de ser også markedsøkonomiens grenser og nødvendigheten av å regulere den i former som ivaretar miljø, økonomisk fordeling, arbeidstakeres rettigheter, menneskers likeverd, konkurranse på like vilkår, osv.
Kapitalinteresser og ytre høyre ønsker minst mulig pålegg, friest mulig spilleregler, vil betale minst mulig skatt, helst ikke ha plagsomme fagforeninger, ogsåvidere. Liberalistene er deres ideologiske fanebærere. Ideologien er ofte dogmatisk, som sosialismen er det.
Det er vanskeligere å være liberal, fordi det krever en grundigere vurdering av vedtaks konsekvenser. Friheten må ivaretas mest for dem som har minst av den. Staten må brukes for å skape frihet.
For liberalisten er søndagsåpne butikker en ideologisk selvfølge. For en (sosial)liberaler et spørsmål å diskutere for og imot. At drosjer er regulert forstår ikke liberalisten noe av, mens en liberaler skjønner at velfungerende kollektivtransport – også den fleksible delen av den, er bra.
Når liberalister erklærer Ayn Rand som guru, og Reagan og Thatcher som sine helter, bør det ikke være så vanskelig å vite hvor en hører hjemme.
Mange vil selvsagt befinne seg et sted i mellom, og politiske partier er ikke bare ideologiske (kanskje bare litt). Men det er altså to ulike retninger i «liberalismen», svært forskjellige i sin tilnærming til politikk. Liberalister har alltid vært en høyrefløy i Høyre. Frp definerer seg som liberalistisk, men er heller ikke entydig ideologisk. Mer om det siden.
Da jeg var med i sentralstyret i Unge Venstre på midten av 1970-tallet, skrev jeg et ideologisk notat. Etter at jeg begynte i Venstres stortingsgruppe i 1998, pusset jeg støv av dette. Det ble oppdatert, forankret i Venstres sentralstyre i år 2000, og ligger fortsatt på partiets hjemmeside som et notat om Venstres ideologiske forankring. Det er ikke noe åndsverk fra min side, men et journalistisk sammendrag av de liberale ideene.
Skillet mellom liberal og liberalist anerkjennes ikke av alle. Noen har interesse av å blande dem sammen, som «den liberale tankesmien» Civita. Har de vunnet definisjonskampen, slik at Venstre må oppgi liberal som tydelig merkelapp? Det handler jo om å kommunisere hva man faktisk står for, og da må man ta konsekvensen hvis det blir for uklart. Frank Rossavik mente Trine Skei Grande sa noe Sponheim og Dørum ikke kunne ha sagt, da hun i landsmøtetalen nylig ville ha «meir libberalisme».
Mer om det neste gang.
Endeleg ein som er samd med meg!
Lege-etikken handlar om å berga liv. Å nekta arbeid med blodoverføring, hjarteklaffar frå gris o.l. handlar om det motsette. Det er den store skildnaden. Helsing Kjell
Liberalisme i praksis – ei utfordring.
Ein del legar som reserverte seg mot å rådgje abortsøkjande, fekk valet mellom å rådgje eller slutta.
Eg hadde kontakt med våre folk på Stortinget; mitt forslag var å akseptera reservasjonsrett på etisk grunnlag, så framt andre legar kunne overta rådgjevinga. Det ville vera å ta på alvor at menneske som har som jobb å redda liv, skal få lov å reservera seg mot å hindra liv! Venstre var ikkje samd med meg. Motargumenta var 1) at jenta sin rett trumfar legen sin rett (noko eg ikkje er usamd i så framt det ikkje var tilgang til andre legar), 2) at dette kunne i neste omgang føra til at muslimske kirurgar kunne resrvera seg for å operera inn hjarteklaffar frå grisar i menneske!
For meg er dette i strid med min liberale ståstad. Kva er di meining Atle?
Jeg er enig med deg. Jeg synes vi skal være veldig forsiktig med å nekte folk samvittighetsfrihet. Samfunnet/helsevesenet må sørge for at alle får oppfylt sine rettigheter som pasienter, og det lar seg gjøre uten å bryte med denne respekten. Jeg likte dårlig den debatten. Jeg har et humanistisk livssyn, men synes vi skal respektere de som har en tro og følger den, så lenge de ikke skader andre. (Slik f eks å nekte blodoverføring vil gjøre). Hilsen Atle.
Takk, Karl Rasmus. Det er interessant med ulike syn i Høyre også, de har alltid vært delt mellom konservatisme og økonomisk liberalisme. Enig i mye av det du skriver om verdier. Jeg er opptatt av å se politikken litt ovenfra. Avgjørelser i små og store saker må tas ut fra et gjennomtenkt verdigrunnlag, og med grundighet som gjør at løsningene blir fornuftige og legitime.
Hei Atle- kjempeflott med denne bloggen – endelig et forum jeg kommer til å følge med i. Som du er kjent med har jeg vært lokalpolitisk aktiv i snart 60 år og Venstre har vært mitt parti i alle disse årene – og av følgende grunn:
Det er de sosialliberale verdier i Venstre jeg har sans for og at et samarbeid med Høyre derfor kan gi den beste politikken . Og for meg er det da den klassiske konservatismen jeg bryr meg om, den som tar sitt utgangspunkt i respekten for tradisjoner, for den visdom og klokskap som ligger i nedarvet tro og tenkemåte, sed og skikk, lover og institusjoner – og som derfor har en dyp frykt både for høyre- og venstreradikalere som føler seg sterkere knyttet til teorier om tusenårsriker enn til alminnelige mennesker og deres hverdagsbekymringer.
Bevisstheten om at det er noe vi må prøve å ta vare på – naturverdier, våre kulturelle verdier, de viktige samfunnsinstitusjonene, retten til i størst mulig grad å kunne leve vårt liv som vi selv ønsker, at det er forskjell på rett og galt, på godt og ondt, at det må stilles solidaritets- og lojalitetskrav også til folk som kommer utenfra for å ta del i våre materielle goder, at flertallet ikke alltid har rett, at ett enkeltmenneske i noen situasjoner kan være viktigere og mer verdifull enn massen, at samfunnet er en slags kontrakt mellom de døde, de levende og de ufødte, at vi har de friheter vi kjemper for – og mister dem vi ikke gidder å forsvare.
Vi må være opptatt av verdier som ikke kan telles i penger, og kan ikke tillate oss å fremstå som ubekymrede klakører av dansen rundt gullkalven, formidlet av unge menn som har lært seg å si «robuste økonomiske muskler». De vet hva ting koster, men er så til de grader uvitende om de virkelige verdier.