Om du har et liberalt politisk ståsted er du ikke-sosialist, men også ikke-liberalist. Den norske samfunnsmodellen er verdens beste fordi den søker, og ofte finner, den gode balansen mellom ulike interesser og hensyn. Samtidig som den er basert på grunnleggende humanisme og likeverd.

Fløypartier er en trussel mot denne modellen, fordi de vil utfordre balansepunktene som gjør modellen så god og stabil. De utfordrer også humanismen.

I Norge er det – heldigvis – tverrpolitisk enighet om den grunnleggende demokratiske modellen. Partier med historisk bakgrunn i mer autoritære ideer og interesser, er blitt liberale, og Norge er på mange måter et liberalt samfunn.

Det skyldes at alle er enige om demokratiets spilleregler, om institusjonene som balanserer makt – den lovgivende, utøvende og dømmende. Herunder uavhengige domstoler og frie medier, den såkalte fjerde statsmakt.

I tillegg handler det om balanse mellom arbeid og kapital, marked og regulering, stat og individ, frihet og styring. Her er ikke enigheten fullt så stor, og det er nødvendig å tydeliggjøre forskjellen mellom partiene.

Da Harald Eia lagde serien om Norge i NRK, konkluderte han interessant nok med at det er «uavhengighet» som er den mest grunnleggende verdien for nordmenn. Han kunne ha sagt frihet.

Men da er det altså ikke den liberalistiske friheten – med fravær av en sterk stat og med lavest mulig skatter, det er snakk om. Men den staten (og kommunene) som bidrar til at frihet gjelder for flest mulig – helst alle, i godt og balansert samspill med privat sektor og et sterkt sivilsamfunn.

Hvis balansen bikker, får vi opprør som handler om frihet. Hvis folk føler at det offentlige blir for mektig, eller at samfunnsånden blir for moralistisk, formyndersk, elitistisk, så kommer det en motreaksjon. Hvis folks materielle vilkår svekkes (og dermed også friheten), trues tillit og oppslutning om partier som står for demokrati.

Da er rommet åpent for populister av ulikt slag, ofte med autoritære tendenser. Spillet på misnøye og splid er velkjente grep.

Det blir jo interessant å se om Trump klarer å gi velgerne sine billigere dagligvarer og lavere renter. I så fall vil det være en effekt av Bidens økonomiske politikk, og markedet.

Frp rir på en tilsvarende bølge av misnøye med høye priser og høy rente i Norge. Det er neppe noe ideologisk ønske om høyredreining bak. Listhaugs hovedargumenter handler om økte offentlige utgifter til helse, eldreomsorg, samferdsel og annet som de fleste er for.

Men baksiden er angrep på solidaritet og humanisme – nei til innvandrere og flyktninger, kutt i bistand, nei til klimatiltak osv.

Høyresiden er også flinke til å påstå at vi har mange unødvendige byråkrater i Norge. Det kan de jo nå vise oss i kommuner og fylkeskommuner de har fått makten i. Slutt å syte om dårlig økonomi, vis oss kuttene i «byråkratiet» – og hold utgiftene oppe i skole, helse og eldreomsorg.

Forvaltningen (byråkratiet) er også en bærebjelke i demokratiet. Det er ikke tilfeldig at Trump går løs også på dette, i tillegg til journalistisk baserte medier og rettsstaten. Tendensen er den samme på vår hjemlige høyrefløy.

Alle vil ha en effektiv og slankest mulig forvaltning. Faren ved høyrepolitikk er at man kaster barnet ut med badevannet og svekker demokrati og rettferdighet.

Bilde: Harald Eia fant at uavhengighet er den viktigste norske samfunnsverdien. (Skjermbilde fra NRK)

Politikken framstilles ofte som en kamp mellom blått eller rødt. Men både makta og de beste løsningene ligger som regel i sentrum. Derfor må sentrum ha styrke.

Valgkamper er i seg sjøl polariserende, og det er nødvendig for å tydeliggjøre alternativene. Men fornuftige folk bør ha evne til å gjennomskue overdrivelser, og se at ytterpartienes ofte lettvinte forslag ikke er så bra.

Her er noen av grunnene til at jeg står i det sosialliberale sentrum i politikken. Et stikkord er balanse.

De fleste partiene er i utgangspunkt interessepartier. Arbeiderpartiet for arbeidstakere, Høyre for arbeidsgivere, Senterpartiet for bønder. SV og Rødt definerer seg som partier for arbeiderklassen.

Vi som står i sentrum ønsker å være uavhengige av særinteresser, se saker fra flere sider, og avveie interessene til beste for alle og helheten i samfunnet.

Menneskeverdet

Som verdigrunnlag har vi en grunnleggende respekt for alle mennesker. Menneskeverdet innebærer et likhetsideal og en rettferdighetssans som tilsier kamp mot urettferdighet, undertrykkelse og maktmisbruk. Jeg definerer meg selv som liberaler – i den radikale og sosialliberale tradisjonen – der frihet for enkeltmennesket er det grunnleggende. Liberalister er noe helt annet. De vil også ha frihet, men uten reguleringer og styring blir det kapitalens frihet og den sterkestes rett.

Både konservative og sosialister kan dele disse idealene, men må da definere seg tydeligere i forhold til andre sider av deres ideologier. Begge sider har en mer autoritær historikk enn liberale, som per definisjon er antiautoritær.

Sosialt engasjement og kamp mot utenforskap er derfor naturlige kampsaker i sentrum. Støtte til bistand og internasjonal solidaritet er like selvsagt. Kamp for klima og miljø handler om frihet og gode liv også for framtidens generasjoner.

Både og

Høyresiden og venstresiden krangler om privates deltagelse i offentlig velferd. For oss i sentrum er ikke dette et ideologisk spørsmål, men et praktisk. Derfor må det vurderes i hvert enkelt tilfelle. Siden det offentlige betaler og definerer tjenestene, er det naturlig at de også driver de fleste av dem. Private sykehjem er ikke en problemstilling i det store flertallet av norske kommuner.

Det er ikke rimelig at private tjener store penger på å drifte tjenester som det offentlige betaler for, men i så fall er det avtalene det er noe galt med, ikke at private ønsker overskudd.  

Høyresiden dyrker markedet, venstresiden vil overstyre det. Vi i sentrum er for markedsøkonomi, men ser også at den er begrenset, og må reguleres. Også det er et praktisk spørsmål som krever innsikt og analyse i hvert enkelt tilfelle.

Ja til byråkrati

Høyresiden snakker ned «byråkrati» og kutter utgifter i administrasjon. Men uten en velfungerende forvaltning fungerer ikke demokratiet. Ideologisk baserte kutt (som ABE-reformen) gjør stor skade. Det er ikke fornuftig at rektorer, leger, sykepleiere mv gjør mer papirarbeid enn det de skal, fordi kommunen har fjernet «byråkratene».

Høyresiden kommer med lettvinte forslag om å legge ned fylkeskommunen. I praksis vil det bli tidenes sentraliserings- og byråkratiseringsreform. Fordi staten (byråkrater i praksis, siden Stortinget ikke kan behandle alt av småsaker) må overta prioritering av fylkesveger, videregående skoler, regionale kultur- og næringstiltak osv.

Grenseløse ytterkanter

Venstresiden er uten grenser for offentlig makt og skattlegging av de «rike». Men hvis SV og Rødt fikk bestemme, ville mye av dynamikken og utviklingen i samfunnet stoppe opp. Ethvert samfunn, nasjonalt og lokalt, trenger folk som vil risikere egne penger til å skape arbeidsplasser og støtte lokal idrett og kultur.

Høyresiden er altfor ukritisk til å la kapitaleiere og utbyggere få det som de vil, og undergraver en verdikonservativ tilnærming til byutvikling, trivsel og lokale særpreg.

Sentrum står for balansen – i makt, utvikling og prosesser.

Gode sentrumskandidater

Det finnes gode sentrumskrefter i mange partier, men interessepartiene og de mest ideologiske trekker i andre retninger også. Derfor trengs sentrum på vippen.

Mange steder er det fortsatt gode Venstre-kandidater som står i sentrum, og som i motsetning til landspartiet ikke er forlovet med høyresiden. Dessverre er det for mange liberalister i partiet, spesielt blant de yngre, og jeg stoler ikke på mitt gamle parti lenger.

Partiet Sentrum er fortsatt litt under radaren for mange, blant annet fordi det ikke slipper til i riksmediene. Men det er gode muligheter i en del kommuner og mange fylker. På lang sikt er det viktig å få et blokkuavhengig sentrumsparti med styrke, og derfor må vi begynne i det små.

Godt valg uansett parti!

Liberal ryggmargsrefleks er selvsagt at ethvert forsøk på å begrense ytringsfrihet er negativt og må slås tilbake. Men det er lov å tenke litt videre også for oss liberale.

Alarmismen som en del driver med om dagen, er litt skremmende. Det er nemlig ikke slik at et lovforbud mot brenning av koraner og bibler er starten på ytringsfrihetens fall. Den står mye sterkere enn som så, og det er betenkelig at så mange framstiller den som så svak.

Koranbrenning er slett ingen nødvendig del av en ytringsfrihet. Ingen trenger den for å kunne ta avstand fra islam og islamske regimer. Det er da heller ingen reelle religionskritikere som tar i bruk dette primitive virkemiddelet. Det er bare provokatører. De kan godt være betalte agenter for fremmede makter for alt vi vet.

Selvsagt hadde det klokeste vært om alle bare snudde ryggen til, lot være å gi tullingene oppmerksomhet, og håpet at det skulle dø hen, slik de fleste muslimer i Norge og vesten også gjør. Men det er en realitet at terrororganisasjoner og diktatorer trenger, og bruker, slike aksjoner for å legitimere sin egen propaganda og voldshandlinger.

Å sette brenning av slike religiøse symboler på linje med rasisme og andre hatefulle ytringer, er derfor ikke noe knefall, men tvert imot et tiltak for å frata ekstremistene et grunnlag for legitimitet i egne befolkninger.

Akkurat nå er Norge ikke rammet, slik som Danmark og Sverige. Det preger ordskiftet, og det florerer av lettvint posering blant mange norske skribenter. Men heller ikke en norsk regjering kan lukke øynene for de sikkerhetstrusler og annet som kan ramme oss like mye i neste omgang.

Derfor bør et samlet Norden finne sammen i denne saken, og finne lovformuleringer som er presise nok til å ramme riktig og begrenset. Det er selvsagt ikke aktuelt å gjeninnføre noen generell blasfemiparagraf eller andre utglidninger som vil øke faren for reelle inngrep i ytringsfriheten.

Brenning av koraner og bibler har ingen noe anstendig behov for å drive med. Ytringsfriheten rammes overhodet ikke av om slike handlinger flyttes på den andre siden av lovgrensen.

(Illustrasjon; Skjermdump fra NRK i dag, 25/8-2023)

Høyre har lenge flydd høyt på meningsmålingene, men kanskje er de, som noen ganger før, kommet «for tidlig i form»?

Det vil si at velgere tenker seg nøyere om når det er alvor foran stemmeavlukket. Det er enklere å svare raskt på en meningsmåling enn å avgi en stemme. Vi får se om tre uker. Det er uansett ingen krise med noen endringer i politisk ledelse i kommunene. Fortsatt vil partiene i sentrum kunne avgjøre retningen, og sørge for at det ikke blir noen dramatisk dreining til høyre eller venstre.

Det tryggeste er derfor å styrke sentrumspartiers posisjon etter valget.

Det er ingen synlige ønsker om høyrepolitikk i befolkningen. Høyre selv framstår som sosialdemokrater med store løfter for offentlig sektor, og har problemer med å forklare hvordan de skal klare det med reduksjoner i eiendomsskatt, lavere gebyrer og lavere rammer for kommuner og fylkeskommuner.

For min del er jeg mest opptatt av rikspolitikken, og tror ikke Høyre kan seile problemfritt inn mot seier i stortingsvalget 2025. Angrepene på regjeringen er ofte lettvinte og grunne, og det blir verre å peke på et samlet borgerlig alternativ enn å hakke på Støre og Vedum fra opposisjon.

Både i det kommende lokalvalget og i stortingsvalget om to år er det noen viktige saker på høyre-venstre-aksen som vil stå i fokus: Bruken av private i offentlige velferd, skattlegging av næringsliv og formuer, satsing og retning i skolepolitikk og eldreomsorg. Løsningene ligger i sentrum, ikke i politikk som defineres av Frp eller Rødt.

Debattene vil bli skarpere og tydeligere mot stortingsvalget. I kommunene ligger det fortsatt til rette for moderat politikk basert på økonomiske rammer som er felles for alle, og samarbeid på tvers.

Jeg ser positivt på at mitt gamle parti, Venstre, samarbeider sentrum/venstre mange steder, i stedet for å binde seg til høyresiden, slik det gjør på riksplan og i Oslo. Hvor lenge skal de tviholde på en borgerlig blokk der Frp med nødvendighet må inngå? Når skal de ta oppgjør med støtten til sosial dumping og ågerpriser i drosjemarkedet?

Partiet Sentrum er under oppbygging, og jeg håper det kan få et lite gjennomslag i noen av kommunene der det har klart å profilere seg. Det vil bety noe for kampen mot utenforskap, fordi partiet er fullt av folk som har førstehånds kjennskap til utfordringene på det feltet.

Viktigst er en styrking av sentrum i norsk politikk, slik at vi verken får høyre- eller venstredreininger som rokker ved balansen i den norske samfunnsmodellen.

Regjeringspartiene sliter på meningsmålingene, som folk sliter med svekket økonomi. Det er ikke dermed gitt at det er fritt fram for Høyre og Frp ved stortingsvalget i 2025.

Høyresiden har jo ingen åpenbart bedre løsninger på høye priser på strøm, mat og drivstoff. Kommentariatet går (igjen) i flokk og bruker svake målinger til å dømme Ap og Sp nord og ned, ofte med forbausende kortsiktighet og svake analyser. Gode unntak finnes.

Det er jo ingen logikk i at folk som er forbanna på strømpriser, økte renter og matpriser, flokker seg om Høyre. Det er åpenbart en protest, og dermed kan situasjonen også snu hvis virkeligheten endrer seg. Jeg synes folk i Ap og Sp skal ta det litt med ro, legge panikken til side og la regjeringen jobbe. Det trengs litt stamina i disse tider.

Jeg tar opp igjen denne bloggen fordi jeg er engasjert i samfunnet og opptatt av hvilken retning det tar, i Norge og internasjonalt. Jeg er opptatt av liberale verdier, den norske samfunnsmodellen og det politiske sentrums helt avgjørende betydning og rolle.

Derfor vil jeg drodle litt om dette framover.

Frihet er grunnverdien i det liberale samfunnssynet. Det er friheten Putin frykter. Frie valg ville ha kastet han fra makten. Det er friheten for oss alle som står på spill om Kina styrker sin makt i verden. Det er de liberale grunnverdiene om maktdeling som står på spill når Trump på ny kan bli president, og undergrave sannhet og tillit.

Det er ikke tilfeldig når lederne i Tyrkia og Ungarn går til angrep på frie medier og et uavhengig rettssystem. Demokratiets bærebjelker.

I Norge er det bred enighet om de grunnleggende liberale verdiene, men vi ser jo at noen på ytterkantene avslører seg i møtet med Putins imperialisme og grove overgrep, både i Ukraina og mot egen befolkning.

Under den store enigheten, ligger mange lag av ulike interesser og ideologier innenfor det demokratiske, liberale Norge. Hvem ivaretar balansen i den norske samfunnsmodellen, mellom arbeid og kapital, individ og fellesskap, ulikhet og likeverd? Hvem truer denne balansen? Hvordan ter makta seg?

Jeg mener dagens regjering er det nærmeste vi kommer en sentrumsregjering i dagens Norge. Den bør danne flertall med sentrum, i stedet for mot venstre. Men det ønsker altså ikke Venstre og KrF. De velger en strategi der Frp på ny vil få makt. De binder seg til høyresiden og svekker sentrum. Sentrumspartiet Senterpartiet blir hovedfiende, mens Frp er inne i varmen.

Sosialistenes kamp mot «de rike» er destruktiv, og handler ikke primært om fordeling og utjevning. Formueskatten er et reelt problem, og det er ikke i noens interesse at formuer flyttes ut av landet.

Makten i Norge går fortsatt gjennom sentrum, men det er et problem at også fløypartier får makt gjennom todelingen av politikken.  Dermed forrykkes den viktige balansen som er grunnlaget for den norske/nordiske samfunnsmodellen. Verdens mest vellykkede.

Hvor går sentrum i norsk politikk? Hvordan står det til med liberale verdier? Truslene kommer både fra høyre og venstre.

Det er noe av det jeg vil skrive mer om i tida framover.

(Foto: Skjermdump fra NRK, debatten 28/3-23)