Vær skeptisk mot folk som i politikken dyrker negativt omtale av byråkrati og byråkrater. Det er stor sannsynlighet for at de vil kaste barnet ut med badevannet, og svekke samfunnet.

«Unødvendig» og ineffektivt byråkrati er alle imot. Byråkrati må kritiseres og forbedres som alt annet i et demokrati. Men hvis du ikke forstår hvor viktig god og kunnskapsbasert forvaltning er for et liberalt samfunn, bør du ta et nytt grunnkurs i samfunnsfag.

Felles for avgående statsråder ved nøkkeloverrekkelse til en ny, er hvordan de skryter av embetsverket. I Norge overlates dette til neste statsråd, det sparkes ikke. En solid forvaltning med integritet er det som sikrer kunnskap og kontinuitet i samfunnsapparatet.

Jeg skal komme tilbake til debatten om sløseri i offentlig sektor. Den er viktig, men også en del av kampanjen mot «byråkrati» der det ofte males med bred penn, ofte på basis av absolutt kritikkverdige enkeltsaker. Poenget for den ytre høyresiden er imidlertid ikke å rette opp feil og mangler, men å rive ned store deler av offentlig sektor.

Dette ser vi jo nå utfolde seg på vanvittig vis i USA, med Elon Musk i spissen.

Tilfeldighetene ville at jeg diskuterte KI mens jeg hoildt på med denne teksten, og jeg tok fram igjen Chat GPD-appen jeg prøvde med blandet hell for et år siden.

Jeg ga den følgende oppgave: «Kan du skrive et innlegg om byråkratiets betydning for det liberale samfunn?»

Svaret var som om jeg skulle ha skrevet det selv, og derfor gjengis det i sin helhet:

ChatGPT sa:

«Byråkratiets betydning for det liberale samfunn

Byråkrati, et begrep ofte forbundet med tungroddhet og byråkratiske prosedyrer, spiller en viktig og grunnleggende rolle i det liberale samfunnet. I et samfunn som verdsetter individuelle rettigheter, demokrati og frihet, er byråkratiet en nødvendighet for å opprettholde rettferdighet, orden og effektivitet. Dette gjelder spesielt i forhold til hvordan det forvaltes av offentlige institusjoner som skal sikre at lover og regler håndheves likt for alle.

I et liberalt samfunn er det avgjørende at makten deles opp og at den utøves på en måte som ivaretar individets frihet. Byråkratiet fungerer som et redskap for å administrere offentlige ressurser, sørge for at lover blir implementert på en konsekvent og rettferdig måte, og at offentlige tjenester leveres til befolkningen uten politisk partiskhet eller favorisering. Ved å være organisert etter faste regler og prosedyrer, er byråkratiet et tiltak for å beskytte samfunnet mot vilkårlig maktutøvelse, og det gir et system for ansvarlighet og transparens.

En av de viktigste funksjonene til byråkratiet i et liberalt samfunn er dens rolle i å opprettholde rettsstaten. Byråkratene er ikke politikere som er valgt av folket, og de er derfor mindre utsatt for de politiske svingningene som kan oppstå i et valgstyrt system. Dette gir byråkratiet en stabilitet og kontinuitet som er essensiell for at det liberale samfunnet skal fungere på en rettferdig måte. Byråkratene sørger for at lover og regler ikke endres eller håndheves etter politisk smak, men følger et fastsatt rettssystem.

Videre er byråkratiet viktig for å organisere og fordele ressursene i samfunnet på en måte som minimerer ulikhet. I et liberalt samfunn er det et mål å skape like muligheter for alle, og byråkratiet spiller en avgjørende rolle i å sørge for at offentlige tjenester som helsevesen, utdanning og velferd er tilgjengelige for alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn. Byråkratiets rolle i å administrere disse tjenestene er nødvendig for å sikre at rettferdighet og likebehandling er en realitet, og at det ikke er snakk om vilkårlige eller diskriminerende tiltak.

Likevel, for at byråkratiet skal bidra til å styrke et liberalt samfunn, er det viktig at det er godt regulert og ikke blir overdrevet eller ineffektivt. Et byråkrati som er for omfattende kan bli til et hinder for individuell frihet og effektivt styresett. Det er derfor viktig at byråkratiet ikke blir en maktfaktor i seg selv, men at det alltid er underlagt politisk kontroll, slik at det ikke får for mye makt til å påvirke individets frihet.

Samlet sett er byråkratiets betydning for det liberale samfunn stor. Det gir et system som sørger for at rettferdighet og likebehandling opprettholdes, at ressurser fordeles rettferdig og at de politiske beslutningene gjennomføres på en måte som respekterer individuelle rettigheter. Det gir kontinuitet og stabilitet til samfunnet og fungerer som en viktig garanti mot misbruk av makt. Samtidig er det viktig at byråkratiet forblir effektivt og ansvarlig, slik at det ikke blir et hinder for den friheten det er ment å beskytte».

Amen

Illustrasjon: Skjermdump fra NRK.

For å nyte godt av frihet som fravær av tvang og undertrykkelse, må liberale innse at den mest grunnleggende friheten – til økonomisk trygghet og grunnleggende levestandard også må være på plass.

Når denne trues, trues også demokratiet, slik vi har sett i USA, og i andre land der autoritære politikere utnytter folks misnøye. Hvis du ikke vet om du har mat på bordet i morgen, stemmer du på den du tror kan gi deg det.

Liberaliteten kan også få tilbakeslag hvis kravene til politisk korrekthet går for langt, og bikker over i motsatsen – formynderi. Det er åpenbart at «woke» i USA gikk i den fellen, og har blitt gjenstand for voldsomme (og overdrevne) slag tilbake fra ytre høyre.

Jeg har skrevet før at «høyrebølgen» i Norge på begynnelsen av 1980-tallet like mye var en liberal bølge (som partiet Venstre ikke oppdaget i tide). Samfunnet var overmodent for lengre åpningstider i butikkene, mer mangfold i mediene og generelt mer frihet.

Kvinnefrigjøringen og det gradvise oppgjøret med statskirkemonopolet, undertrykkelse av homofile osv var da godt i gang, og det har skjedd enorme liberale framskritt fra 70-tallet til i dag.

Politiske motbølger kan lett defineres som reaksjonære, men kan også være basert på frihetstrang. Hvis den politiske enigheten blir for massiv, korrektheten kvelende, er det forståelig at det blir motbølger.

Det er snart 60 år siden Hans Skjervheim skrev om det liberale dilemma: «Når dei liberale prinsippa vert sette absolutt, forvandlar det heile seg til absolutt illiberalitet.» (1968).

Reaksjon kan være sunt, og bidra til å gjenopprette balanse, økt toleranse og frihet. Verre blir det når den kommer i form av massive angrep på menneskeverdet, demokratiet og den liberale infrastrukturen.

Demokratene i USA beskyldes for å ha undervurdert situasjonen for arbeiderklassen, og dermed bidratt til Trumps seier. Inflasjon, rentehevinger og andre svekkelser av folks hverdagsøkonomi i et land uten velferdssikring, er farlige bidrag til autoritære og populistiske ledere.

Du er ikke liberal hvis du aksepterer at dine verdier blir et elitefenomen, for velutdannede folk i urbane strøk. Folk flest må henge med og være inkludert i samfunnsfellesskapet. Friheten gjelder alle, og må spesielt ivaretas for dem som har minst av den.

Derfor må et liberalt samfunn baseres på små forskjeller, gjensidig respekt og materiell trygghet. Men også utdanning, dannelse og inkludering. Demokratiet er alle borgeres ansvar.

Den nordiske samfunnsmodellen er følgelig best egnet til å ivareta liberale verdier om frihet og likeverd.

Også her har vi nå fått noen ekstreme trumpister og hatere som gjør mye av seg i sosiale medier, men de er heldigvis marginale i partipolitikken.

Men angrepene på den norske modellen ser vi – i form av destruktiv nærings- og skattepolitikk fra ytre venstre, og uspesifikke angrep på innvandrere, «byråkrati» og offentlige sektor fra ytre høyre.

Mitt mål er å dissekere dette, og grave litt i ulne påstander og kampanjer. Til forsvar for liberale verdier og den norske samfunnsmodellen.  Også i Norge er det farligst fra høyresiden nå.

Illustrasjon: Aftenpostens intervju med fattig Trump-supporter i West Virginia.  

Et stort flertall i Norge vil antagelig støtte Senterpartiets ønsker for kraftmarkedet og strømpriser. Strøm er infrastruktur, Norge er et kaldt land. Prisene bør være forutsigbare og i samsvar med produksjonskostnadene.

Når saken ender med regjeringskrise, er det antagelig uttrykk for at handlingsrommet for å gjenopprette nasjonal kontroll over marked og prisdannelse er borte. Med mindre man vil sette EØS-avtalen og forholdet til EU generelt i spill, på et kritisk tidspunkt i internasjonal politikk.

Hvis handlingsrommet hadde vært der, burde vi jo ha sett resultat av det for lenge siden. Både Sp og Ap burde ha interesse av å gjenopprette kontroll på dette feltet. Strømprisene er hovedgrunnen til tillitsfallet for regjeringen.

Men alle utredningene, alternativene, protestene – har strandet i en konklusjon om at vi er bundet til avtaler og systemer som det vil koste for mye å komme seg ut av.

At Senterpartiet setter dette på spissen i en sak om tre direktiver som saklig sett ikke betyr noe som helst for kontroll og priser, viser at partiet ikke lenger ønsker regjeringsmakt, og setter kampen mot EU og EØS foran.

Det er veldig synd for alle oss som ønsker sentrumspolitikk i Norge. Sentrum/venstre svekkes på varig basis, så lenge Venstre og Kr F foretrekker Frp framfor Arbeiderpartiet. Landet er åpent for Høyre og Frp, med det siste som sterkeste part og premissgiver.

Slik situasjonen er blitt, har jeg full forståelse for at Støre og co måtte sette hardt mot hardt. Det er helt uforsvarlig å provosere EU med ytterligere utsettelse av energidirektivene. Altfor mye står på spill. Både EØS-avtalen og et godt forhold til EU i forhandlinger om helseberedskap og Trumps tollpolitikk er livsviktige for Norge.

Når Sp ikke en gang selv kan peke på konkrete endringer som kan gjennomføres på energiområdet uten å sette dette i spill, og Ap heller ikke ser slike muligheter, måtte konklusjonen bli som den ble.

Så er det jo slik at de samme motsetningene dras med i en borgerlig blokk der Frp skal spille Sps rolle.

Venstre og Kr. F kunne nå ta lederskap for et nytt sentrum i norsk politikk, men ser ut til å gi initiativet til Sylvi Listhaug og en stadig mer smiskende partner Erna Solberg.

Et gjennombrudd for Partiet Sentrum kunne også bidra til et styrket sentrum, i stedet for at ytterfløyene overtar.

Essensen i liberalismen er frihet. Den liberale bruker samfunnets institusjoner og staten aktivt for å fremme alles frihet. Menneskers likeverd er helt grunnleggende. Liberalisten vil derimot ha minst mulig stat, og fremmer i praksis den sterkestes rett. Inkludert muligheten til å undertrykke andre. Det er antiliberalt.

Den første tilhører sentrum eller sentrum/venstre i politikken. Liberalistene er på høyresiden, til høyre for de konservative.

Trumpismen definerer seg åpenbart på høyresiden, og er like åpenbart den største trusselen mot liberale verdier innad i demokratier siden andre verdenskrig. Her er det full frihet for kapitalen, men ellers ikke så mye opptatthet av frihet og menneskeverd for folk flest. Det er grunn til frykt. For Trump handler alt om han selv, om lojalitet og spyttslikking.

Menneskerettigheter, rettsstat, frie medier, sannhet og anstendighet – alt er underordnet. Det er dypt tragisk at en slik mann er valgt til president i den staten som har stått som garantisten for frihet og demokrati i store deler av verden. (Jo det hører med til historien at USA ofte også har motarbeidet disse verdiene i sitt eget maktspill, men det endrer ikke problemene ved at landet nå svikter verdigrunnlaget og samarbeidet med Europa og andre allierte).

Det er fullt mulig at Trumps sykelige opptatthet av egen ære også kan bidra til noe positivt. Han tvang åpenbart fram våpenhvilen i Gaza. Kanskje kan vi håpe på at han vil fortsette å legge press på krigshisserne i Israel, skjønt det er jo landets mest ekstreme støttespillere han omgir seg med.

Hva med Ukraina? Trump setter sin ære i å få slutt på krigen, og det kan tenkes at han vil true Putin til å gi seg nå. Det vil innebære tap av land for Ukraina, men kan de gjenvinne det militært innen overskuelig tid? Putin har tapte ambisjonen om å innlemme Ukraina i Russland, og landet vil bestå som selvstendig, demokratisk stat selv med 18 prosent mindre areal.

Kan en Trump, som vil holde USA unna enhver krig, hindre Kina å annektere Taiwan innen 2027, slik Xi har sagt han vil? PÅ hvilket grunnlag skal han ha nekte Kina dette, mens han samtidig vil utvide USAs eget territorium, om nødvendig med militær makt?

Vi har å gjøre med en totalt uforutsigbar, hevngjerrig narsissist av en president, som mangler enhver normal empati, kunnskap og anstendighet. Dessverre har USA så stor betydning og makt at andre statsledere må opptre smiskete og taktisk.

Men det må gå grenser, og et sterkt Europa må nå stå opp for frihet, demokrati og liberale verdier.

Valget i USA viser dessverre med all mulig tydelighet at et flertall i valg kan velge en antidemokrat hvis hen ellers greier å appellere til materielle egeninteresser, nasjonalisme og fordommer.

Motstandsdyktigheten er avhengig av et utdannet og dannet folk i alle lag, men også om at det liberale demokratiet må sørge for at grunnleggende behov, trygghet og rettigheter ivaretas for alle. Frihet handler ikke bare om ytringsfrihet og retten til asyl.

Mer om det neste gang.

(Bilde fra NRK 1)

Hva står egentlig Høyre for nå for tiden? Det er lenge siden jeg har registrert noen debatt om konservatismens kurs i de kretser.

Som de fleste partier, er Høyre i stor grad et interesseparti – for kapitaleiere og næringslivsfolk i deres tilfelle. Konservativ ideologi tas derfor bare fram i festtaler og er ikke så forpliktende. Jeg opplever at Erna Solberg er mer opptatt av makt enn hva hun egentlig står for – i sitt strev for å samle partiene i den borgerlige blokken, fra Frp til Venstre.

Et liberalt ståsted har et annet utgangspunkt: Frihet for alle enkeltmennesker er det idealistiske utgangspunktet. Da er man i utgangspunktet uavhengig av særinteresser. Friheten er målestokken i møte med enkeltsaker, ikke gevinsten for din interessegruppe.

Det betyr ingen nedvurdering av særinteresser. Vi har mange og velorganiserte slike i Norge, og det er ikke noe galt i at de har «sine» partier heller. Poenget for en liberaler er at ingen får overkjøre eller undertrykke andre. Maktbalanse og maktkontroll er helt vesentlig.

Individets frihet er formalisert gjennom blant annet menneskerettighetene og i nasjonal og internasjonal lovgivning som skal sikre rettigheter og forhindre overgrep og maktmisbruk.

Diktaturene, som Russland, Kina, Iran med flere, motarbeider disse verdiene konsekvent både hjemme og ute. Den nye høyrebølgen svekker også de liberale verdiene – enkeltmenneskenes frihet. Med trumpismen innfører USA den samme type bøllepolitikk som Kina bedrev mot Norge etter en kjent fredsprisutdeling. Gjør du ikke som jeg sier, straffer jeg deg. Rå makt. Ingen regler.

Det er grunn til å frykte at Trump vil gi Netanyahu fortsatt fri tøyler til å gjøre som han vil med palestinerne, slik Biden i praksis også har gjort.

Palestinernes sak ble ikke akkurat godt ivaretatt av at diktaturet Hamas fikk makten på Gaza, og startet det vanvittige terrorangrepet 7. oktober 2023. De måtte vite hva de slapp løs, og kynismen overgås bare av Israels respons. 60.000 døde, de fleste barn og sivile og et ruinert samfunn som knapt lar seg gjenoppbygge uten en ny okkupasjon. Grove angrep på humanitær hjelpeinnsats.

I den situasjonen har den norske regjeringen vist mot, og peker framover mot en varig løsning. Både i form av et oppgjør basert på folkeretten, og et aktivt engasjement for en tostatsløsning. Israels anneksjoner og overgrep må stanses. Også palestinerne har rett til et liv i frihet.

I den situasjonen velger Erna Solberg å gå ut med en politikk der Norge skal trekke seg ut av dette engasjementet, overlate til andre å bidra til løsninger, og signaliserer at folkerett og menneskerettigheter ikke er så viktig. Akkurat slik Trump vil. Akkurat slik Frp står for med sin uforbeholdne støtte til det Israel til enhver tid gjør.

Dermed brytes også tradisjonen med et samlet Norge bak viktige utenrikspolitiske standpunkter.

Det er feigt og opportunistisk. Det viser at grunnleggende verdier må vike for egen taktikk og maktambisjoner. Solberg tilpasser seg ytre høyre.

Hva med det liberale partiet Venstre? Sitter dere og ser på? Skal dere bidra til en stadig mer antiliberal høyreside får makten i landet?

Skjermfoto fra NRK.

Meningsmålinger og stemningsbølger kan dessverre styre politikken mer enn godt er, hausset opp av medienes gribber. Hvor blir det av substansen? Hva er det som faktisk skal endres – annet enn å skifte ut personer?

I en kommentar i Dagsavisen i dag, skriver politisk redaktør Lars West Johnsen at Støre må gå av, fordi mange i partiet har mistet tilliten. Så kommer det: «Hvis noen har ideer til hva som kan gjøres annerledes, har hver dag betydning skal valget vinnes i september».

Det er ingenting i kommentaren som antyder at Johnsen selv har noen slike ideer. Bare spekulasjoner om hvem som kan ha motiver til å skyte ned Støre.

Har noen andre sett slike ideer? Hva med Trond Giske, som slår seg opp igjen med å være en «ekte» sosialdemokrat?

I Aftenposten i går skrev deres politiske redaktør, Kjetil Alstadheim dette: «Løftene er like enkle som de hele veien har vært fra Giskes utbryterrepublikk, Nidaros sosialdemokratiske forum. De skal «ta kontroll over kraftmarkedet», men har ingen svar på hvordan det skal gjøres».

Jeg tror mye av mistilliten til regjeringen startet med de galopperende strømprisene etter Putins invasjon i Ukraina. Jeg var selv overrasket over hvor tett disse var knyttet til det europeiske markedet. Men en lang debatt og flere utredninger har vist at det er for sent å få tilbake en nasjonal kontroll med prisdannelsen.

Prisene normaliseres noe, og ingen skal innbille noen at en ny borgerlig regjering vil gjøre noe med prismekanismen.

På samme måte rammer øvrig prisstigning mange. Personlig har jeg ved overgang til å bli «ren» pensjonist, med dertil hørende inntektsnedgang, mer enn fordobling av renteutgifter og høyere priser overalt, fått svekket min økonomi betraktelig.

Er det en rasjonell grunn til å ønske meg en ny høyreregjering og et sterkere FrP? Selvsagt ikke.  Om de hadde hatt regjeringsmakten i denne perioden, hadde situasjonen vært akkurat den samme, og misnøyen hadde vært rettet mot dem.

Arbeiderpartiet får stri med sine egne problemer, men siden jeg mener Jonas Gahr Støre er den best egnede statsministeren, er det synd dersom de roter seg bort i forestillinger om at et skifte av person, uten noen substansiell endring av politikk, skal endre bildet.

Jeg synes også politiske kommentatorer i all sin iver og daglige behov for å bli hørt og lest, bør være litt grundigere, og stille noen flere kritiske spørsmål. Etterlyse noe mer substans fra dem som er ute etter å kaste personer. (For ordens skyld: Her er Alstadheim på et helt annet nivå enn kollegaen i Dagsavisen).

Mens velgerne i USA stemte på Trump fordi de innbiller seg at de vil få lavere eggpriser, kan norske velgere stemme inn Sylvi Listhaug, og få noe helt annet enn de mener å ha bedt om.

Hvis det altså ikke blir litt mer fokus på politisk substans. Det blir det nok, spesielt på hva en regjering Listhaug faktisk vil stå for.

Politikk handler om virkelighet, ikke bare innbilning og stemningsbølger. De kan fort snu.

Bilde: Skjermbilde fra TV2 nyheter.

Om du har et liberalt politisk ståsted er du ikke-sosialist, men også ikke-liberalist. Den norske samfunnsmodellen er verdens beste fordi den søker, og ofte finner, den gode balansen mellom ulike interesser og hensyn. Samtidig som den er basert på grunnleggende humanisme og likeverd.

Fløypartier er en trussel mot denne modellen, fordi de vil utfordre balansepunktene som gjør modellen så god og stabil. De utfordrer også humanismen.

I Norge er det – heldigvis – tverrpolitisk enighet om den grunnleggende demokratiske modellen. Partier med historisk bakgrunn i mer autoritære ideer og interesser, er blitt liberale, og Norge er på mange måter et liberalt samfunn.

Det skyldes at alle er enige om demokratiets spilleregler, om institusjonene som balanserer makt – den lovgivende, utøvende og dømmende. Herunder uavhengige domstoler og frie medier, den såkalte fjerde statsmakt.

I tillegg handler det om balanse mellom arbeid og kapital, marked og regulering, stat og individ, frihet og styring. Her er ikke enigheten fullt så stor, og det er nødvendig å tydeliggjøre forskjellen mellom partiene.

Da Harald Eia lagde serien om Norge i NRK, konkluderte han interessant nok med at det er «uavhengighet» som er den mest grunnleggende verdien for nordmenn. Han kunne ha sagt frihet.

Men da er det altså ikke den liberalistiske friheten – med fravær av en sterk stat og med lavest mulig skatter, det er snakk om. Men den staten (og kommunene) som bidrar til at frihet gjelder for flest mulig – helst alle, i godt og balansert samspill med privat sektor og et sterkt sivilsamfunn.

Hvis balansen bikker, får vi opprør som handler om frihet. Hvis folk føler at det offentlige blir for mektig, eller at samfunnsånden blir for moralistisk, formyndersk, elitistisk, så kommer det en motreaksjon. Hvis folks materielle vilkår svekkes (og dermed også friheten), trues tillit og oppslutning om partier som står for demokrati.

Da er rommet åpent for populister av ulikt slag, ofte med autoritære tendenser. Spillet på misnøye og splid er velkjente grep.

Det blir jo interessant å se om Trump klarer å gi velgerne sine billigere dagligvarer og lavere renter. I så fall vil det være en effekt av Bidens økonomiske politikk, og markedet.

Frp rir på en tilsvarende bølge av misnøye med høye priser og høy rente i Norge. Det er neppe noe ideologisk ønske om høyredreining bak. Listhaugs hovedargumenter handler om økte offentlige utgifter til helse, eldreomsorg, samferdsel og annet som de fleste er for.

Men baksiden er angrep på solidaritet og humanisme – nei til innvandrere og flyktninger, kutt i bistand, nei til klimatiltak osv.

Høyresiden er også flinke til å påstå at vi har mange unødvendige byråkrater i Norge. Det kan de jo nå vise oss i kommuner og fylkeskommuner de har fått makten i. Slutt å syte om dårlig økonomi, vis oss kuttene i «byråkratiet» – og hold utgiftene oppe i skole, helse og eldreomsorg.

Forvaltningen (byråkratiet) er også en bærebjelke i demokratiet. Det er ikke tilfeldig at Trump går løs også på dette, i tillegg til journalistisk baserte medier og rettsstaten. Tendensen er den samme på vår hjemlige høyrefløy.

Alle vil ha en effektiv og slankest mulig forvaltning. Faren ved høyrepolitikk er at man kaster barnet ut med badevannet og svekker demokrati og rettferdighet.

Bilde: Harald Eia fant at uavhengighet er den viktigste norske samfunnsverdien. (Skjermbilde fra NRK)

Politikken framstilles ofte som en kamp mellom blått eller rødt. Men både makta og de beste løsningene ligger som regel i sentrum. Derfor må sentrum ha styrke.

Valgkamper er i seg sjøl polariserende, og det er nødvendig for å tydeliggjøre alternativene. Men fornuftige folk bør ha evne til å gjennomskue overdrivelser, og se at ytterpartienes ofte lettvinte forslag ikke er så bra.

Her er noen av grunnene til at jeg står i det sosialliberale sentrum i politikken. Et stikkord er balanse.

De fleste partiene er i utgangspunkt interessepartier. Arbeiderpartiet for arbeidstakere, Høyre for arbeidsgivere, Senterpartiet for bønder. SV og Rødt definerer seg som partier for arbeiderklassen.

Vi som står i sentrum ønsker å være uavhengige av særinteresser, se saker fra flere sider, og avveie interessene til beste for alle og helheten i samfunnet.

Menneskeverdet

Som verdigrunnlag har vi en grunnleggende respekt for alle mennesker. Menneskeverdet innebærer et likhetsideal og en rettferdighetssans som tilsier kamp mot urettferdighet, undertrykkelse og maktmisbruk. Jeg definerer meg selv som liberaler – i den radikale og sosialliberale tradisjonen – der frihet for enkeltmennesket er det grunnleggende. Liberalister er noe helt annet. De vil også ha frihet, men uten reguleringer og styring blir det kapitalens frihet og den sterkestes rett.

Både konservative og sosialister kan dele disse idealene, men må da definere seg tydeligere i forhold til andre sider av deres ideologier. Begge sider har en mer autoritær historikk enn liberale, som per definisjon er antiautoritær.

Sosialt engasjement og kamp mot utenforskap er derfor naturlige kampsaker i sentrum. Støtte til bistand og internasjonal solidaritet er like selvsagt. Kamp for klima og miljø handler om frihet og gode liv også for framtidens generasjoner.

Både og

Høyresiden og venstresiden krangler om privates deltagelse i offentlig velferd. For oss i sentrum er ikke dette et ideologisk spørsmål, men et praktisk. Derfor må det vurderes i hvert enkelt tilfelle. Siden det offentlige betaler og definerer tjenestene, er det naturlig at de også driver de fleste av dem. Private sykehjem er ikke en problemstilling i det store flertallet av norske kommuner.

Det er ikke rimelig at private tjener store penger på å drifte tjenester som det offentlige betaler for, men i så fall er det avtalene det er noe galt med, ikke at private ønsker overskudd.  

Høyresiden dyrker markedet, venstresiden vil overstyre det. Vi i sentrum er for markedsøkonomi, men ser også at den er begrenset, og må reguleres. Også det er et praktisk spørsmål som krever innsikt og analyse i hvert enkelt tilfelle.

Ja til byråkrati

Høyresiden snakker ned «byråkrati» og kutter utgifter i administrasjon. Men uten en velfungerende forvaltning fungerer ikke demokratiet. Ideologisk baserte kutt (som ABE-reformen) gjør stor skade. Det er ikke fornuftig at rektorer, leger, sykepleiere mv gjør mer papirarbeid enn det de skal, fordi kommunen har fjernet «byråkratene».

Høyresiden kommer med lettvinte forslag om å legge ned fylkeskommunen. I praksis vil det bli tidenes sentraliserings- og byråkratiseringsreform. Fordi staten (byråkrater i praksis, siden Stortinget ikke kan behandle alt av småsaker) må overta prioritering av fylkesveger, videregående skoler, regionale kultur- og næringstiltak osv.

Grenseløse ytterkanter

Venstresiden er uten grenser for offentlig makt og skattlegging av de «rike». Men hvis SV og Rødt fikk bestemme, ville mye av dynamikken og utviklingen i samfunnet stoppe opp. Ethvert samfunn, nasjonalt og lokalt, trenger folk som vil risikere egne penger til å skape arbeidsplasser og støtte lokal idrett og kultur.

Høyresiden er altfor ukritisk til å la kapitaleiere og utbyggere få det som de vil, og undergraver en verdikonservativ tilnærming til byutvikling, trivsel og lokale særpreg.

Sentrum står for balansen – i makt, utvikling og prosesser.

Gode sentrumskandidater

Det finnes gode sentrumskrefter i mange partier, men interessepartiene og de mest ideologiske trekker i andre retninger også. Derfor trengs sentrum på vippen.

Mange steder er det fortsatt gode Venstre-kandidater som står i sentrum, og som i motsetning til landspartiet ikke er forlovet med høyresiden. Dessverre er det for mange liberalister i partiet, spesielt blant de yngre, og jeg stoler ikke på mitt gamle parti lenger.

Partiet Sentrum er fortsatt litt under radaren for mange, blant annet fordi det ikke slipper til i riksmediene. Men det er gode muligheter i en del kommuner og mange fylker. På lang sikt er det viktig å få et blokkuavhengig sentrumsparti med styrke, og derfor må vi begynne i det små.

Godt valg uansett parti!